Å slippe unna med mord

DERSOM BURMAS regime blokkerer livreddende hjelp til sine innbyggere, er Kina, India og ASEAN-landene automatisk forpliktet til å presse generalene til en adferdsendring. Det er nemlig de som har evnen til å påvirke regimet, i motsetning til oss i Vesten. De er blitt rike på sin handel med naboene, Kina og India. Ingen burde forstått viktigheten av umiddelbar adgang for nødhjelp bedre enn ASEAN-landene som ble rammet av tsunamien i 2004. Vi fikk den gangen umiddelbart fremforhandlet tilgang til Aceh og Sri Lanka til tross for krigene der. Hundretusener fikk hjelp i løpet av dager. Få, om noen, døde på grunn av manglende nødhjelp.

Generalene må presses.

Mens ukene har gått, er liv gått tapt i Burma. Fortsatt får de færreste hjelp. I de første, avgjørende dagene var den internasjonale oppmerksomhet rettet mot posisjonene til vestlige land uten innflytelse i Burma, og forslag om en intervensjon det aldri kunne bli noe av. De asiatiske maktene som kunne ha gitt generalene et tilbud de ikke kunne avslå, gjorde ikke jobben sin.I Afrika ser vi mer av det samme. Det er allerede over fire år siden jeg tok opp Darfurs tragedie i FNs sikkerhetsråd for første gang. I mange måneder hadde vi strevd med å få internasjonal interesse for de massive overgrepene. Fra denne måneden bestemte de vestlige landene seg for å fremme Darfurs sak. Siden den gang er antallet drepte, fordrevne og brutaliserte kvinner og barn firedoblet - og det er ingen ende i sikte. Jeg så den gangen at det var liten interesse blant Sudans asiatiske eller arabiske handelspartnere og investorer for det som skjedde. Deres negative innstilling skulle bli skjebnesvanger. De hadde nemlig en innflytelse de vestlige land skulle vise seg å mangle. I september bekreftet president Omar al-Bashir dette forholdet under de alliansefries toppmøte på Cuba. Han fryktet ikke sanksjonene Vesten foreslo fordi Sudan "hadde opprettet så nære handelsforbindelser med Kina, India, Pakistan og Malaysia".

Moralsk lærdom.

En gang da jeg brakte opp de massive overgrepene og voldtektene mot kvinner i Darfur i et møte med regimet i Khartoum, fikk jeg kontant tilbake: "Vi ser dine angrep på oss i vestlige medier, men vi ser også hvem som støtter deg. Det er de samme landene som river Irak i filler og som forråder palestinerne. Og du vil at vi skal ta moralsk lærdom fra dem?"Solidaritetshistorien er brolagt med eksempler på at feil land driver gode saker, mens de rette landene står og ser på. I desember 2005 var jeg for FN i Zimbabwe for å møte ofrene for Robert Mugabes brutale kampanjer mot immigranter og politiske motstandere. Etter møtene med Mugabe dro jeg til Sør-Afrika for å advare om en total nedsmelting i Zimbabwe dersom ikke nabolandene engasjerte seg mer for et regimeskifte. Det var opplagt at de vestlige land som i sin tid støttet apartheidregimet i Rhodesia, burde holde en lav profil. Siden dette har Storbritannia og EU ført an i presset mot Mugabe. Sør-Afrika, som faktisk har makt i Zimbabwe, har ikke gjort jobben sin, og nedsmeltingen har skjedd. Det globale orkesteret må lære samspill. De som har innflytelse, må føle alle verdens øyne på seg. Og Vesten, med vår reduserte innflytelse, må oftere vise til dem.