DET NYE ÅRET starter med den mest løftefulle presidentinnsettelsen i USA på en generasjon og ender med et av de mest skjebnesvangre internasjonale toppmøtene noensinne. 2009 vil kunne bli året hvor USA, med president Obama og utenriksminister Clinton i spissen, igjen blir motoren i et forpliktende internasjonalt samarbeid.

Gradvis amerikansk uttrekning fra Irak og opptrapping i Afghanistan blir hovedmålene i første halvår, mens dragkampen om de største utgiftene og kuttene på klimakonferansen i København vil dominere andre halvår. Økonomiske krisetider gjøre disse målene, om mulig, enda viktigere.

Det erfarne utenrikspolitiske laget i Washington vet at det blir nederlag i Bagdad og Kabul, så vel som i København, dersom ikke de toneangivende internasjonale aktørene makter å samarbeide. Når titusener av amerikanske soldater roteres ut av Irak og tilbake til USA eller inn i Afghanistan er utviklingen i og fra nabolandene avgjørende for om den nye politikken skal lykkes. Dersom Pakistan driver mot kaos vil 25000 nye amerikanske soldater i Afghanistan ikke få til noe som helst. Dersom det ikke blir bredere politiske avtaler på tvers av skillelinjene i Irak, vil USAs tilbaketrukne soldater erstattes av større iransk dominans.

I valgkampen la Obama, ikke uten kostnader, vekt på at vi nå må se diplomatiets tidsalder igjen i amerikansk politikk etter katastrofal militær alenegang. Kretsen rundt den nye presidenten så lenge før de neokonservative i Bush-leiren, at USAs økonomiske, politiske og teknologiske dominans er på hell.

Kreative diplomater.

Innen EU har de harde globale realitetene trengt seg på forlengst. Det blir nå gode tider for unge, kreative diplomater som snakker arabisk, kinesisk, persisk eller russisk. Både amerikanere og europeere må investere mer i et diplomati som definerer felles interesser og mest mulig samspill med voksende økonomiske og politiske stormaktene fra Kina og India til Russland og Iran.

Ingen har, paradoksalt nok, sett dette klarere enn USAs nye forsvarsminister som beholdes i samme posisjon han hadde under George Bush. Obama blir den åttende presidenten forsvarsminister Robert M. Gates har arbeidet for enten i CIA eller, som nå, i Pentagon. Han forvalter den største og mest dominerende militærmakten verden har sett. Hans budsjett og offensive militære evne er like omfattende som det resten av verdens 190 forsvarsministre disponerer tilsammen.

Usedvanlig tale.

Det var derfor en ganske usedvanlig tale Gates holdt på sitt gamle universitet i Kansas City i november i fjor der han ikke, som sine forgjengere, ba om økt militærbudsjett, men om «en dramatisk økning av de sivile redskapene for nasjonal sikkerhet – diplomati, strategisk kommunikasjon, internasjonal bistand, frivillige organisasjoner og økonomisk gjenoppbygging og utviklingshjelp».

I beste fall vil vi feire nyttår 2009-10 med en avtale fra København som styrer oss langsomt, men sikkert bort fra et klimasammenbrudd. I beste fall kan også nytt samarbeid i og rundt Irak og Afghanistan skape et nytt samarbeidsklima mellom de vestlige land og islamske og arabiske land. De alternative scenarioene er ikke lystelige. Diplomatiet må lykkes i 2009.