FOTO: Bjørke Magnus Knutsen

DET VARER IKKE mange minuttene i samtaler med talsmenn for Obamas administrasjon før man forstår at Afghanistan og Pakistan har blitt det dominerende utenrikspolitiske tema i Washington. Både Irak og den israelsk-palestinske konflikt kommer i andre rekke.

Etter over syv års krigsinnsats må USA, Norge og 40 andre land som har investert titusener av soldater og et par milliarder kroner, konstatere at vi står lengre fra målet om stabilitet i Afghanistan enn noen gang siden invasjonen i 2001. Krigen har blitt verre og omfatter i dag både Pakistan og Afghanistan. Ulike Taliban-bevegelser har tilholdssted på begge sider av grensen, mens Al-Qaida nå har de fleste av sine baser på pakistansk territorium. En serie av verdens mest omfattende terroraksjoner har blitt rettet mot Pakistans politikere, institusjoner og hoteller, og truer stabiliteten i et av verdens mest folkerike land.

For Norge og NATO vil en ny amerikansk strategi ha store konsekvenser: Obama vil bruke titusener nye soldater for å holde og sikre områder hvor sivile nå overlates til sin usikre skjebne. I flere år har vestlige og afghanske soldater styrket snarere enn å svekke motstanderen fordi de har trukket seg tilbake etter at bombing og kortsiktige offensiver har drept Taliban og Al-Qaida operatører, så vel som sivile. Andre europeiske land enn Norge vil bli presset til å sende flere soldater, men alle styrkene må ta større risiko ved å stå lengre og nærmere sivilbefolkningen i mer utsatte områder.

Opium og heroin.

Krigsherrer og narkotikabaroner som tidligere ble tolerert, vil bli angrepet. Den produksjon og smugling av opium og heroin som gir milliarder til Taliban, skal nå på militært vis rives opp. Det blir kontroversielt når ineffektive politifolk og uhjelpprosjekter skal vike plassen for militæroperasjoner.

Obama åpner for forhandlinger med alle opposisjonsgrupper minus Al-Qaida og andre «uforbederlige terrorgrupper». Avvisningen fra Bush, NATO og FN av samtaler med Taliban-grupper er åpenbart kontraproduktiv. Dette gir norsk freds og forsoningspolitikk et nytt spillerom sammen med et likesinnet USA.

«Af-Pak-operasjonen» ser seier i både Afghanistan og Pakistan som nødvendig for ikke å mislykkes i begge. Fraværet av amerikanske soldater i Pakistan vil invitere til intensivt sivilt samarbeid i, med og rundt Pakistan. Under Richard Holbrooke og general David Petreus’ ledelse vil det komme krav til en håpløst ineffektiv internasjonal innsats i Afghanistan. NATO og FN, så vel som de 40 sprikende bilaterale bidragene vil oppleve et voldsomt press om å enes om færre og klarere mål, herunder å bygge effektive afghanske sikkerhetsstyrker og politi.

Afghanerne må igjen få troen på at det ikke er Taliban og Al-Qaida som vil vinne. Til tross for flere skoler og bedre helsevesen har afghanernes tiltro til den internasjonalt støttede regjeringen falt som en stein fordi skolene brennes, jobbene utenfor narkoindustrien ikke forsvares og korrupte ledere slipper unna med maktmisbruk.

Kanskje vil vi også i Norge forstå at en håndfull norske kvinner i politihijab er en liten sak – et Afghanistan som tapes til tvangs-burka og Al-Qaida-terror er en stor sak.