FOTO: Bjørke Magnus Knutsen

Jan Egeland deltok i nettdebatt med leserne - se under under saken!

Brutaliteten råder.

Få, om noen, må leve med så mye kriminell vold og så lite rettsvern som den kongolesiske sivilbefolkningen. Utenfor rettslokalet i Kisangani, med aktor, forsvarer, journalister og militærpoliti, råder brutaliteten med nesten total straffefrihet.

De fleste nordmenn kan forestille seg hvordan det er å leve i fattigdom eller katastrofeområder. De færreste av oss forstår hva det innebærer når rettsstaten erstattes dels av organisert kriminalitet og dels av et voldelig kaos. På mine reiser i det krigsherjede Øst-Kongo forsøkte derfor lokale helsearbeidere på klinikkene for voldtatte kvinner å forklare meg hvordan livet for den sårbare sivilbefolkningen fortonet seg:

–Forestill deg, sa de, at hver dag og hver natt er fylt av angst for at voldtekts- og drapsmenn som har ødelagt ditt lokalsamfunn skal kommer tilbake for å gå løs på deg, dine barn og din ektefelle. Forestill deg så at du må møte forbryterne igjen og igjen. De vandrer rundt med sine våpen i hendene og et selvsikkert smil om munnen. Du har bare et ødelagt liv i skam og frykt.

Arven fra Europa.

Straffefrihet er både en årsak til, og konsekvens av en svak og korrupt statsmakt og et nærmest ikke-eksisterende rettsvesen. Når de ansvarlige for massiv korrupsjon og daglige overgrep på sivile kan regne med å slippe unna blir det heller ingen investeringer i, skatteinngang til, eller rekruttering til et fungerende politi eller rettsvesen. Straffefrihet er ikke noe den kongolesiske lokalbefolkningen har funnet på. Den lærte de av oss europeere.

Svimlende summer er utvunnet fra kongolesernes naturressurser hvert år i to århundrer. Men det har aldri resultert i helsetjenester, skole eller domstoler til beste for det folket som eier de edle metallene, tømmeret, naturgummien eller elfenbenet. Det var vi europeerne som satt igjen med overskuddet som våre kolonimakter og flernasjonale selskaper plyndret. Og vi tok en del av dette til å bygge våre europeiske rettsstater og til å utdanne jurister, politifolk og fengselsbetjenter til beste for oss selv.

Kolonial utplyndring.

Den belgiske koloniale utplyndringen av Kongo nådde høyder i kriminell brutalitet som til og med overgikk andre europeiske kolonivelder. Fra 1879 til 1908 ble utsugingen av landets rikdommer organisert på rent mafiavis med Kong Leopold II som privat eier og gudfar av «den kongolesiske fristaten». Fra den tid og frem til denne dag har skruppelløse eventyrere fra hele vårt kontinent, også fra Norge, kunnet innvandre landet for å berike seg på kongolesernes bekostning.

Utenlandske selskaper.

Den lille nasjonale eliten og de utenlandske selskapene som til denne dag har organisert «utvinningen» av ressursene, unngått å utvikle lokalsamfunnene eller utdanne lokal arbeidskraft. Slik forlot, og forlater milliardene landet, og lokalbefolkningen forblir lutfattig til tross for at de burde ha like stor eiendomsrett til lokale naturressurser som vi kunne forvente til det som lå langt ute i Nordsjøen.

De eneste kongoleserne som fra første stund fikk del i rikdommen var de soldater og voldsmenn som skulle bevokte utvinningen av ressursene, og de lokale representantene som skulle gi virksomheten et skinn av legitimitet. Slik ble korrupsjonen, volden og straffefriheten som hersker den dag i dag institusjonalisert.

Coltan–utvinning.

BBC viste denne måneden hvordan utvinningen av det verdifulle metallet coltan fortsatt holder i gang konfliktene i Kongos østlige fylker. Her får gruvearbeidere ti kroner dagen for sitt livsfarlige blodslit. De store metallverdiene har de siste årene vært drivstoff for krigene i Øst-Kongo, hvor leiesoldater fra mange land har deltatt. Inntil nylig var det en av de brutale etniske militsene som tok betaling for å bevokte gruvedriften, og samtidig plyndret arbeiderne og voldtok områdets kvinner.

De siste par månedene har regjeringshæren slått tilbake militsen og selv overtatt kontrollen med den korrupte coltan-utvinningen. Samtidig viderefører de overgrepene og voldtektene mot lokalbefolkningen. De edle metallene går fra de lokale selskapene og krigsherrene til Rwanda, Uganda og Kenya, og ender opp via europeiske metall- og gruveselskaper i de mobiltelefonene vi kjøper til våre barn i norske butikker.

Evigvarende tragedie.

Det blir ikke slutt på Kongos evigvarende tragedie før europeiske, afrikanske og asiatiske oppkjøpere og investorer unnlater å finansiere landets verste elementer, og bidrar til å bygge en fungerende stat som kan kontrollere og finansiere tjenester for sine innbyggere med grunnlag i landets egne naturressursene.

Samtidig må det legges press på de politiske, administrative og militære myndighetene i Kongo som er et resultat av FNs operasjoner og organisering av demokratiske valg. «Den store afrikanske krigen», sult og epidemier krevde millioner av menneskeliv i Kongo fra 1998 til 2003. Nesten 20 armeer fra naboland og stammefolk hadde laget det fullkomne ragnarokk før FN og afrikanske fredsmeglere endelig fikk frem de første fredsavtalene.

Da jeg besøkte landet i 2003 var det krig i nesten hele det veldige landet, og fire millioner flyktninger og fordrevne. Da jeg kom tilbake i 2006 var krigen konsentrert til de fire østlige fylkene og antallet fordrevne under to millioner. Men fortsatt dør, ifølge representative undersøkelser, tusen kongolesere hver dag av underernæring, brutalitet og sykdommer vi lett kan forebygge. Og fortsatt voldtas tusener av kvinner hver måned med total straffefrihet for voldtektsmennene.

Møte med Kabila.

I mai 2006 møtte jeg president Joseph Kabila for å fremføre FNs krav om at straffefriheten for bevæpnede voldtektsmenn måtte opphøre. Jeg hadde nettopp kommet fra møter med flere hundre kvinner i de østlige provinsene som var ødelagt fysisk og psykisk for livet av menn i de etniske militsene så vel som den kaotiske regjeringsarmeen.

–Jeg kan ikke straffe disse mennene når vi ikke har domstoler, jurister, politifolk eller etterforskere sa Kabila. –Det tar deg bare fem minutter å sparke de generalene, oberstene og guvernørene som åpenlyst tolererer overgrep og som FN har gitt deg navnene på. Og du kan også besøke ofrene på Kvinnehospitalet i Panzi og fordømme volden derfra, svarte jeg. –OK, jeg lover å gjøre begge deler så snart jeg blir valgt, svarte Kabila.

I juli 2006 ble Joseph Kabila valgt til president i det første noenlunde demokratiske valget i Kongos historie. Siden har han hverken besøkt det norskstøttede Panzihospitalet hvor voldtektsofrene strømmer til med uforminsket styrke, eller sparket egne militære eller administrativt ansvarlige for volden og korrupsjonen som fortsatt råder i straffefrihetens paradis.