DET HAR VÆRT 20 gode år for de fleste av oss europeere. Jernteppet skiller ikke lenger gamle naboer. I desember 1990 fløy jeg med det første vestlige privatflyet noensinne fra Kirkenes til Murmansk og Arkhangelsk for å planlegge norsk nødhjelp til et av den kalde krigens mest militariserte områder. I dag handler, reiser og samarbeider nordmenn og russere over en grense som var i dypfryseren i flere generasjoner.

Fremgangen har vært historisk på mange plan: Diktaturene er avløst av mer eller mindre velfungerende demokratier over det meste av Øst- og Sentral-Europa. Krigene som brøt ut da Sovjetunionen og Jugoslavia kollapset er stort sett over. Den økonomiske veksten har, tilbakeslagene til tross, vært formidabel både i øst og i vest. Vi arbeider, studerer og ferierer på kryss og tvers av grensene over hele vårt kontinent. Tyskernes fredelige og verdige gjenforening i 1989 innledet dermed en ny æra for menneskerettigheter i Europa. Et kontinent som mer enn noen andre hadde drevet frem ideen om universelle rettigheter for alle individer overalt.

Festning.

Men de store ordene fra 1989 om en ny og bedre verdensorden ble, ifølge historikeren Kenneth Weisbrode, «et falskt løfte». Vesten ble ikke en «ledestjerne» for revne murer og skillelinjer – det ble «et øysamfunn». Nøyaktig 20 år etter gledesscenene i Berlin fremstår vi i økende grad som en festning. Forsvaret mot alle fattigfolkene er viktigere enn idealene om en verden uten murer. Europa og andre rike land og kontinenter blir stadig mer avhengige av å bruke kanonbåter, ikke bare mot piratene som vil kapre våre handelsskip, men også for å hindre at flåter med afrikanske og asiatiske kvinner og barn når våre Schengen-strender. Dette er paradoksalt, for vår forlokkende europeiske velstand er bygget på innvandring og utvandring.

I så måte er vårt lille Norge et godt eksempel. I vårt folkelige rop om strengere utlendingspolitikk skinner det sjelden gjennom at vi er en nasjon av inn- og utvandrere. Vår avholdte kongefamilie, vår populære statsminister, vår suverene Grand Prix-vinner har alle innvandrerbakgrunn. Mange av dem som er mest bekymret over at vi taper vår egenart har utvandrerslekt i Amerika eller andre fjerntliggende kontinenter hvor det er like mange norskættede som vi er nordmenn igjen i Norge.

Drivkraft.

FN-rapporten som igjen rangerer vårt land som nummer én i menneskelig utvikling, dokumenterer også hvordan migrasjon har vært en drivkraft for internasjonal velstandsøkning. Da lutfattige nordmenn flyktet fra overbefolkning, plassmangel og arbeidsløshet til prærien i USA førte det til velstandsøkning på begge sider av Atlanteren. Slik har også vår tids eksplosjon i velstand, kreativitet og oljeindustri blitt drevet av innvandringen til Norge.

Ukontrollert migrasjon er selvsagt en sosial og politisk umulighet i vår tid. Verden er for overbefolket, prærien er tatt og den sosiale ulikheten er blitt for stor. Våre rikeste europeiske nasjoner er hundre ganger rikere enn de fattigste. Det er hundrevis av millioner som ønsker å vandre dit arbeid og velstand er tilgjengelig.

Men samtidig som vi drar opp taustigen, burde vi i alle fall slutte å moralisere over motivene til desperate menneskers forsøk på å komme inn i vårt Europa, De gjør nøyaktig det samme som våre fattige forfedre gjorde. Og vi ville selv forsøkt å få våre barn ut av fattigdom og inn blant de privilegerte dersom vi var født under en annen himmel.

Jan Egeland er en av innlederne på Aftenposten-debatten i samarbeid med NRK på Litteraturhuset i Oslo kl. 19 mandag kveld, der temaet er: «Trenger Europa nye murer?