KONFERANSEN SOM «skulle redde verden» maktet det ikke. Skuffelsene i København er et nytt signal om at 20 års global fremgang er i ferd med å snu. Det internasjonale politiske klima er mer uforsonlig. Fattige nasjoner er rasende over at de som gjorde minst for å skape klimaendringene vil bli først og hardest rammet. De vet godt at vi som ble rike på våre klimautslipp vil bli minst og sist rammet.

Befolkningseksplosjon i utviklingsland kombinert med klimaendringene vil øke migrasjonspresset. Verdens befolkning er i ferd med å tredobles på én menneskealder (1960 – 2040) fra tre til ni milliarder. Antallet naturkatastrofer øker dramatisk fordi mange flere sårbare mennesker bor mer eksponert for mer ekstremvær. Samtidig vokser de sosiale ulikhetene: Da våre tippoldeforeldre levde i lutfattige Norge var avstanden mellom verdens rikeste og fattigste land én til tre. Nå, 180 år senere, er vi blant verdens absolutt rikeste land og hundre ganger mer velstående enn verdens fattigste nasjoner.

Titalls millioner unge og utålmodige vil i det nye tiåret forsøke å vandre fra det de ser som ulevelige kår mot våre oaser av velstand i nord og i vest. For myndighetene i rike land blir en politisk og etisk forsvarlig håndtering av migrasjonspresset en av de kommende års største utfordringer. Fremmedfrykt vil nå nye høyder i land som opplever migrasjonspress. Sveits, et land som har blitt rikt på grunn av migrasjon, turisme, handel og kapital fra blant annet arabiske land, forbyr i en folkeavstemning minareter. Mange nordmenn sier de ønsker det samme.

Myndighetenes flyktningepolitikk blir også upopulær fordi den er reaktiv snarere en proaktiv. Milliarder brukes på å oppbevare, granske og så, til slutt, sende tilbake de som via omveier og med begrenset beskyttelsesbehov melder seg ved vår dør. De som står på dødslister i diktaturer har knapt noen mulighet til å ta seg frem til vårt land. Vår tids sperringer fra sør mot nord gjør at de ikke får billett uten visum og ikke reise uten billett. Slik blir vi alle misfornøyde: De fleste fordi det kommer for mange som seiler under falskt flagg, mens andre fordi vi ser at forfulgte blør og dør uten at noen tilbyr dem asyl noe sted.

I en verden med flere demokratier og mer fred enn tidligere tiår er det flukten fra fattigdom som vil bli den største politiske, sosiale og moralske utfordringen i det tiåret vi nå innleder. Denne folkevandringen har forlengst startet. Hvert år siden Berlinmuren falt har mange flere blitt drept i forsøkene på å ta seg inn i Europa enn det samlede antallet som døde ved Muren i løpet av en generasjon med kald krig.

Økonomisk verdenskrise kaster nå titalls millioner tilbake i bunnløs fattigdom hvor de må forsøke å overleve for under åtte kroner dagen. Etter førti år med fremgang i kampen mot sult ble det 100 millioner flere sultne i fjor. Det er ikke nok med frihandel for de aller fattigste. Det må også komme mer og bedre bistand og flere og større investeringer som gir fattige samfunn grunnlag for utvikling og overlevelse i klimaendringenes tid. Dette er ikke bare i samsvar med våre idealer. Det er også i tråd med våre interesser.