DEBATTEN RASER i vestlige hovedsteder om hva som kan gjøres overfor Irans mulige atomvåpen, Burmas diktatur og Israels okkupasjon. To skoler dominerer debatten: «dialoglinjen» og «sanksjonslinjen». Begge mener at vi må «slutte å famle» og konsentrere oss enten om diplomati eller straffetiltak. Den bitre erfaring er at få, om noen virkemidler, fra politisk dialog til straffetiltakene eller militær aksjon, gir det ønskede resultat innen de tidsfrister som er satt.

Israel

Den 43 år lange okkupasjon av palestinske områder medfører stadig nye forslag om militære, økonomiske eller kulturelle boikottiltak overfor Israel. Forbausende mange forslag er lite gjennomtenkt. Forslag om internasjonal handels- eller våpenboikott mot Israel vil trolig virke mot sin hensikt. USA ville bare øke sin støtte til Israel og vise til Syria og andre autoritære regimer som fortsatt ikke anerkjenner israelernes rett til sin stat.

Det er like galt å avbryte kulturell eller sosial kontakt med et demokratisk Israel når vi faktisk fortsetter utvekslinger og kontakt med brutale ikke-demokratiske land.

Men hvorfor går vi ikke mer systematisk etter de kriminelle israelske bosetningene? Kolonisering av okkupert land er udiskutable brudd på folkeretten. Når IKEA tjener penger på å utstyre bosetningene, må nasjonens pensjonsfond ut av selskapet. Når israelske myndigheter vil jevne nye 22 palestinske hjem med jorden i Øst-Jerusalem for å lage en politisert israelsk turistpark, bør det være klart at «heleren er like god som stjeleren». Entreprenører som vil bygge eller turistbyråer som vil selge billetter til parken, gjør seg skyldig i verre ting enn de som oljefondet tidligere har solgt seg ut av.

Burma

Militærregimets lange liv har fått vestlige land til å ønske dialog med Burmas regime og en nedtrapping av boikotten. Men FNs erfaring er at diplomati fører til like lite som vårt forbud mot burmesiske hagemøbler. Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi er fortsatt i husarrest, mens regimet planlegger valg de er garantert å «vinne».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Burmas øverste general, Than Shwe. FOTO: AFP

FOTO: AP Photo/David Longstreath

I Burma må strategien være å brennemerke generalene og ta fra dem deres visa, bankkonti, forretningsavtaler og eiendeler i utlandet. I min tid i FN var individuelle sanksjoner mot makthavere mer effektive enn generelle sanksjoner mot land. Sikkerhetsrådet kan svarteliste Burmas generaler slik de har gjort i andre land, blant annet i Elfenbenskysten i 2006.

Norge og vestlige land kan bruke FN til å legge press på asiatiske makter som kan påvirke regimet. Generalene er blitt rike på sin handel med naboene, Kina og India. Kuppmakerne har forretningsavtaler i de samme landene, har fete konti i regionale banker, og de har sine kuropphold i Singapore og Bangkok.

Iran

Vanskeligst er Iran. Her er nemlig fristen klarest. Den dag Iran eventuelt bestemmer seg på å klargjøre atombomben, blir det farlig for hele regionen. President Obama har forlatt sin dialoglinje og konsentrerer seg om internasjonale sanksjoner mot Teheran. Det eneste løfterike er at stormaktene samarbeider om en felles front. Og til syvende og sist viser det seg alltid at en kombinasjon av straffetiltak og dialog er det minst dårlige alternativet.