Det har gått nesten 300 dager siden Gordon Brown sa vi hadde «50 dager igjen for å redde verden». Den gangen var klimatrusselen den store nyhetssaken. Brown var blant dem som sa at manglende enighet på FN toppmøtet i København ville medføre globale klimakatastrofer. Mediedekningen hadde lenge vært et økende crescendo av dommedagsprofetier basert på ytterliggående spekulasjoner snarere enn mer moderate, forskningsbaserte scenarioer.

Københavnmøtet ble, som kjent, en voldsom skuffelse. Det ser like lite lyst ut for årets forhandlinger i Mexico hvor vi neppe får verken forpliktende, globale utslippsavtaler eller nok penger for klimatilpasning i sårbare land. «La oss håpe på enighet i Sør Afrika i 2011», lyder nå omkvedet.

Hva gikk galt?

Mye gikk galt for klimasamarbeidet. Flernasjonalt diplomati er kraftløst i en tid hvor klimatrusselen setter det på enorme prøver. Den gang det var mye penger blant nasjonene satt klimaskeptikeren George Bush med makten i USA. Nå, når USA har en president som tar klimatrusselen på alvor er vestlige industriland i en dyp økonomisk nedgangstid. Det politiske klimaet mellom voksende industrielle kjemper i Asia og USA og EU er dårligere enn på lenge. De fattige land som blir først og hardest rammet er bitre, dårlig samordnet og avmektige blant de 190 nasjonene som forsøker å komme til orde i FN.

Ekstremt.

Kampen mot klimaendringene har ikke minst vært en kamp om oppmerksomhet hvor de ekstreme røstene har fått råde. Forskerflertallet har sjelden blitt hørt. Siden Al Gore og IPCC vant Nobels Fredspris i 2007 og fram til og med desember 2009 var det alltid de mest ytterliggående påstander som fikk de største oppslag i nyhetsmedier eller på internasjonale møter. Høyest mulige temperaturer, høyest mulig havstigning, største issmelting og flest tenkelige orkaner overskygget de mest sannsynlige mellomscenarier.

Etter Københavnkonferansen har de såkalte «skeptikerne», som i for liten grad fikk slippe til i tidligere år, fått en dominerende plass i det offentlige klimaordskifte. To forhold bidro til linjeskiftet i nyhetsbildet: Selve «climategate» var tusener av skandaløse e-poster avdekket ved East Anglia klimainstituttet i Norwich, England, hvor forskere blant annet planla mulig manipulering av den informasjon som de presenterte og publiserte. Dernest ble det avslørt at FNs klimapanel, IPCC, hadde publisert en feilaktig teori om rask smelting av Himalayas isbreer.

Frifunnet forskning.

Siden har utallige kvalitetskontroller blitt foretatt av IPCCs enorme globale forskningsinnsats. Ingen steder er det funnet nye omfattende eller systematiske feil som kunne ha bidratt til andre og mindre foruroligende konklusjoner. Det lite kjente faktum er at forbausende få feil er avdekket gitt omfanget av forskningsaktiviteten.

Det kan utover enhver tvil påvises at vi står foran en menneskeskapt global oppvarming som fører til høyere havnivå, mer ekstremvær og økt issmelting. Det er tid for samlet innsats basert på kunnskapen fra det store forskerflertall. Den er alvorlige nok til at det burde bli avtale i Mexico i november.