EN VELLYKKET Libya-aksjon kan bli et gjennombrudd for FNs evne til å videreutvikle folkeretten og forsvare grunnleggende menneskerettigheter. Men fallhøyden er svimlende. Gadafis og Tripolis fall må ikke fremstå som en vestlig manøver. Brukes vestlige muskler mer aktivt enn FNs diplomati, vil det bli vanskeligere å gripe inn neste gang en tyrann sliper knivene. NATO må ikke fremstå som opprørernes luftvåpen etter at den beleirede byen Misrata er befridd. Bare en ny FN-resolusjon kan autorisere regimeskifte eller angrep på Gadafis styrker der sivile ikke er under angrep.
Vellykket start
Dersom ikke USA, Frankrike og Storbritannia hadde angrepet 19. mars, ville denne ukens nyheter vist hvordan Gadafis styrker hadde «gått gate for gate, hus for hus og rom for rom uten å vise nåde» i opprørsbyene – for å bruke diktatorens egne ord. I helgen tok opprørerne byer og oljeinstallasjoner på rekke og rad fra Ajdabiya i øst og frem til Gadafis egen fødeby Sirte i vest. Den FN-autoriserte tvangsoperasjonen har så langt vært like vellykket som de vestlige stormaktene er militært overlegne i Libya. Mange sivile liv er spart.
Likevel er det grunn til bekymring. Operasjonen domineres fortsatt av vestlige land. Dersom regimet ikke faller, vil en stillingskrig ved Tripoli, langvarige sanksjoner og et økonomisk og sosialt sammenbrudd fremstå som et vestlig ansvar.
Den arabiske liga ba om et flyforbud allerede 12. mars og banet dermed vei for Sikkerhetsrådets vedtak. Dette skulle ikke bli enda et vestlig felttog i et oljerikt, muslimsk land. Likevel glimrer store og kostbare arabiske luftvåpen med sitt fravær. Bare de små og vestvendte Qatar og Forente Emirater stiller med fly. Det må bli mer politisk kostbart å være for aksjoner man ikke bidrar til.
Diplomatiets fase
Høyteknologisk luftkrig er lettere å utføre og vise frem enn politisk megling og forsoning. Letter et norsk fly fra Kreta får det mer oppmerksomhet enn de afrikanske statssjefene som ville megle fred, men ikke fikk fly inn i Libya.
Beskyttelsen av sivile er bare en del av Sikkerhetsrådets resolusjon 1973. Like viktig er vedtaket om å fremme våpenhvile, fredsmegling og politisk løsning. Afrikanske, arabiske og vestlige diplomater må utvise like stor initiativkraft som NATOs generaler og piloter. Toppmøtet i Addis Abeba sist lørdag, med representanter fra FN, stormaktene, EU, Den afrikanske union og Den arabiske liga, ble enige om rammene for en politisk løsning: Våpenhvile og forhandlinger mellom regimet og opprørerne om en overgangsperiode som kan lede frem til valg og demokratiske institusjoner.
Det er også en forutsetning for å lykkes at opprørsbevegelsen blir bedre organisert. Med stort mot erobrer utrente og udisiplinerte militsgrupper den ene byen etter den andre, men fortsatt står de uten et omforent lederskap og et politisk program. Opposisjonen må fremstå som et troverdig alternativ til Gadafis regime, og ikke som en trussel mot de grupper som ikke har tatt del i opprøret. Derfor må nå diplomatiet ta over når luftmakten har gjort sitt.
