«WELCOME TO THIS MESS», skal statsminister Odvar Nordli ha sagt da han på 70-tallet åpnet en oljemesse i Stavanger. De legendariske åpningsordene steg opp i meg da jeg for noen dager siden ble spurt om å delta på Reiselivsmessen som bokselger. Jeg fikk meg ikke til å fortelle at jeg generelt unngår messer av alle slag, hva enten de er høye, lave eller knyttet til det nasjonale formål å øke forbruket av fossilt brensel. Flakkende fortalte jeg isteden at det kunne bli vanskelig for meg å delta. Det til tross for at messen skulle avholdes på Lillestrøm, som maleren Kåre Tveter har utropt til Norges St. Petersburg. Sant å si var det etter å ha hørt denne uttalelsen at jeg skrinla drømmen om å oppsøke Peter den stores by. Gud alene må vite hvor mange flyreiser til Paris som Tromsø i kraft av sitt kallenavn har skånet nordboere fra å gjennomføre.

I løse luften.

Folk reiser naturligvis for mye som det er. Nærmere fem millioner mennesker er visstnok i løse luften til enhver tid. Kloden har sagt fra at den ikke orker mer av denne fartingen frem og tilbake. Like fullt utgir storavisene ukentlige propagandabilag i favør av flere og lengre flyreiser. Ved å bloddope økonomien med barnebarnas oljepenger, slik de rødgrønne vedtok høsten 2008, skulle vesle Norge i finanskriseåret 2009 klare å befordre 38 millioner flypassasjerer. Kampanjene, prisdumpingen og messene virker. Snart er vi trygt tilbake til den vanlige stigningen i utenlandsreiser på 12 prosent årlig. Arlanda ble slått i 2006. Kastrup sies å være innen rekkevidde.

Spare øynene.

Edvard Munch gikk gjennom Oslos gater med sammenknepne øyne. Ble han spurt om årsaken, lød svaret at han ønsket å spare øynene til det var noe å se. Tegn kan tyde på at det var en verdifull spareordning. I vår tid er det et problem at vi ser for mye hele tiden. Vi sliter ned de delene i oss som skulle raffinere mengden av inntrykk. Mange forklarer sine feriereiser med at de «vil lade batteriene». Som om de allerede er blitt døvblinde duracellkaniner. Ikke rent få føler seg bortreist uansett hvor de oppholder seg.

Vår trang til temporær formørkelse av huden er pussig nok nesten like stor som vår tradisjonelle frykt for mørkhudede. Primært reiser vi imidlertid for å ha noe å fortelle til hverandre etterpå. Det gir en form for sosial gyldighet som de hjemmeværende bare kan fable om. Ikke ulik den nøkkelen til en skattkiste i Bakindien som Hamsun utstyrte August med i beltet. Men det nytter ikke å si at man har vært i Hirtshals. Da må man ha en solid konto av anseelse i utgangspunktet. Slik som forfatteren Per Petterson. Da han for noen år siden ble spurt om sin favorittby på jorden, svarte han ikke New York, Jakarta eller Berlin, slik man skal. Han svarte Arvika.

Det rare er at man hvirvles med på galeien hva enten man vil eller ikke. Selv skal jeg for eksempel om to måneder holde skrivekurs i Marrakech. Jeg kunne vært villig til å holde samme kurset i klubbhuset på Tømmerholt. Men det ville aldri noen i denne miljønasjonen funnet på å spørre meg om.

Og antagelig ville heller ingen meldt seg på.