«VIL DERE VITE hva en nyhet er for noe», spurte en kjent amerikansk journalist en gang i tiden. «En nyhet er noe som et eller flere mennesker svært nødig vil at andre skal få kjennskap til.» «Vil dere vite hva resten er», spurte han og viftet med en avis. «Resten er reklame.»
Gransker man dagens norske medier ut fra dette kriteriet, må man konstatere at de for en stor del består av reklame, også på redaksjonell plass. Årsaken er at hemmelighetskremmerne blant oss bedrøvelig ofte trekker det lengste strå. Som gravejournalist gjennomsøkte jeg i unge år regelmessig postarkivene i flere departementer på jakt etter avslørende stoff. Ingen oppførte seg imøtekommende, og på de dokumentene som virket interessante, sto det som regel «u. off». Unntatt fra offentlighet. Etter hvert gjorde jeg som journalister flest. Jeg begynte å skrive om noe annet. Hemmelighetskremmerne vant, slik de pleier. Men hva er det de vinner? Et lukket samfunn hvor folket ikke aner hva de styrende bedriver.
Medietekkere
Sannheten om oss selv som samfunn utilgjengeliggjøres gjennom hemmelighetsstempling, kryptering og gradering. De fleste foretrekker forståelig nok den typen kilder som byr opp til dans og drinker, talkshow og pressekonferanser. En esende profesjon av medietekkere påser at reklamemakerne, de som har noe å selge, logres frem til fjernsynsruten og førstesidene. «Massemediene er blitt systematiske produsenter av uvitenhet», fastslår den prisbelønnede britiske journalisten Nick Davis, og betegner med tungt hjerte sin egen profesjon som korrumpert.
Det begynner å bli lenge siden norske journalister primært var drevet av det mål å avsløre makthavernes dobbeltspill og fantestreker på vegne av de avmektige. Julian Assange og nettstedet Wikileaks utfører i praksis en verdifull del av det arbeidet som journalister i tiltagende grad avstår fra. Bekvemmelighet, karrièrehensyn og personlig vinning tilsier at man isteden serverer de etablerte samfunnslag underholdning, oppskrifter og vintips.
Forfølgelse
I mine øyne er det udelt prisverdig at Wikileaks presenterer hemmeligholdte fakta om krigene i Afghanistan og Irak. Problemet kan umulig være at folk får kjennskap til hva topptrente norske soldater faktisk gjør i Afghanistan. Problemet er at de avliver sivile, fattige fjellfolk på andre siden av jorden mot klekkelig betaling fra den norske stat, og attpåtil forteller at de synes det er bedre å drepe enn å ha sex.
Hvis en tilfeldig valgt konge går på strippeklubb og er utro, er ikke problemet at folk får kjennskap til det. Problemet består ene og alene i at kongen er uskikket til å være konge. Med mulig unntak av tilslørte bondepiker, utgjør det tilslørte her i verden et vesentlig større problem enn det avslørte. Tilslører man det forhold at en åtte år gammel gutt bankes opp av en voksen mann hver natt, bør vi nå ha lært oss hvordan det ender.
Diplomater, soldater, mennesker og stater som oppfører seg anstendig, har lite eller ingenting å frykte når det gjelder avsløringer. Desto større grunn er det til å ta sterkt avstand fra den forfølgelsen som Assange og Wikileaks er gjenstand for.
Kommentarer