MAKTUTREDER Øyvind Østerud og Fritt Ord-prisvinner Terje Tvedt kritiserer dem som styrer med norsk bistand for å være mer opptatt av å være gode mennesker enn av å finne ut hva som virker. Penger pøses inn bistandsprosjekter med null eller negativ effekt, fordi det føles så bra for dem som "bistår". Vi har å gjøre med et "godhetsregime", som Terje Tvedt uttrykker det. Det viktigste er intensjonene, at man mente det godt, ikke resultatene.

En alvorlig sak.

Hvis den tilstandsrapporten er korrekt, er det alvorlig. Det er ille å bruke store penger på tiltak som ikke virker eller som bare bidrar til å gjøre ting verre enn de alt er. Er det slik man holder på innenfor det norske bistandsapparatet, er det bra at noen varsler. For Østerud og Tvedt har selvsagt rett i det: Å handle i beste mening er ikke nok. Det kan gå veldig galt, selv om man vil det godt. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, som det heter.For eksempel når folk snakker om sosialismen. De ville det nok godt, sosialistene, medgis det. Men prosjektet deres endte jo i Gulag.

Noen ville djevelskapen.

Det er noe som skurrer her. Jo da, det finnes velmenende sosialister. Men ta nå bolsjevikene for eksempel. Var deres hensikter bare gode? Var det her problemet lå? Nei, i hvert fall ikke bare. Det var ikke sånn at Gulag-leirene dessverre ble resultatet på tross av at noen stakkars, naive bolsjeviker bare ville det beste. Noen ville jo faktisk denne djevelskapen.Nå skal ikke jeg begynne å ta mennesker med gode hensikter og et edelt sinn i forsvar i sin alminnelighet. Noen kunne komme til å tro at jeg var litt grunn. La meg likevel driste meg til å antyde at jeg tror veien til helvete er brolagt med mye annen møkk enn gode intensjoner. Du vil for eksempel finne onde hensikter der, lass med kynisme, begrensede kunnskaper, dårlige teorier, kompliserende omstendigheter, konsekvenser ingen kunne forutse.

En del tiltak virker.

Og apropos helvete - og tilbake til bistanden. Bistand virker sjeldnere enn mange håper og tror, det er sant. At mye bistand er direkte skadelig, som en del kritikere insinuerer, er vanskeligere å belegge. Og en del tiltak virker jo. Nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen, ramser opp en del av dem i en kritisk anmeldelse av William Easterlys "The White Man's Burden: Why the West's Effort to Aid the Rest Have Done So Much Ill and So Little Good" fra 2006. Det er for eksempel ikke alltid bortkastet å finansiere utdanning for kvinner, skal vi tro Sen. Er det ikke? I en verden der så mye ikke nytter er det egentlig greit å få vite sånt.Det kan også være greit å få satt den norske selvpiskingen litt i perspektiv. William Easterlys skyteskive er, som tittelen antyder, "do-gooderne" i Vesten, ikke i Norge spesielt. Amartya Sen beskylder ham for å begå elementære feil. Man kan for eksempel ikke slutte fra at det går dårlig i et land som har fått bistand til at bistanden er årsak til at det går dårlig, minner han Easterly om.

I beste mening.

"Do-gooderne" - de som vil gjøre godt. Der har vi det igjen. De handler altså i beste mening, disse i bistanden. De mener faktisk å bistå andre. Eller vent! Kanskje er det bare det de vil vi skal tro. Kanskje er de mindre uegennyttige enn de gir inntrykk av. Ser man det! Kanskje ynder de først og fremst å fremstå som gode. Å jasså, du! Kanskje er ikke disse godhetsregimets agenter bare gode likevel. Kanskje. . . Ja, slik kan de smarte fortsette.Vi andre har jo vanskelig for å gjennomskue disse greiene.