JEG SÅ NYLIG noen hevde at skolesammenslåinger er i strid med menneskerettighetene. Barn skal visstnok ha en «menneskerett» til ikke å ha for lang reisevei til skolen.

Menneskerettsstridig er det visst også at norske kvinner i gjennomsnitt tjener 15 prosent mindre enn norske menn. Krav om økt lønn i en del kvinnedominerte yrker, er ikke lenger bare et rimelig politisk krav. Retten til å leve i et samfunn der kvinner og menn tjener gjennomsnittlig det samme, har blitt en «menneskerettighet».

Lydopptak

Listen er lang. Jeg har hørt studenter kreve at lydopptak av forelesningene må legges ut på nett med henvisning til menneskerettighetene. Resonnementet er som følger: En del funksjonshemmede studenter kommer seg ikke på forelesning. Menneskerettighetene tillater ikke diskriminering av funksjonshemmede. De som sier det har gått inflasjon i snakket om menneskerettigheter, har med andre ord helt rett.

Noen mener derfor at vi like godt kan slutte å snakke om menneskerettigheter. Det vi har å gjøre med er ulike, mer eller mindre rimelige politiske krav. Ingen krav er i utgangspunktet «menneskerettslige» og av denne grunn viktigere.

Men dette blir også feil. Som mennesker har vi krav på en del grunnleggende rettigheter. Hvis myndighetene bestemmer seg for å frata muslimer stemmerett, er dette galt – også om myndighetene skulle ha folkeflertallet i ryggen. Tilsvarende gjelder hvis et flertall skulle mene at voldtekt er greit, at fagorganisering bør forbys eller at jentebarn ikke bør gis samme mulighet til utdanning som guttebarn.

Flertallet kan ta feil

For flertallet kan ta feil. Diverse folkeflertall har det til felles med diverse eliter at de stadig vekk har opptrådt som klakører for urett og krenkelser.

Inflasjonen i rettighetssnakket bemøtes derfor ikke av at vi setter fundamentale moralske hensyn i parentes og jatter med skiftende folkeflertall. Inflasjonen bemøtes av at vi fortsetter å snakke om menneskerettigheter når det er grunn til det – men ikke ellers.

Jeg har med vilje unnlatt å nevne jusen. Når jurister snakker om menneskerettigheter, snakker de gjerne om hva som står av «menneskerettslig» i lover og konvensjoner.

Utilstrekkelige

Slike diskusjoner er viktige, men utilstrekkelige. Hvilke menneskerettighetene er og hva de innebærer, kan ikke reduseres til et spørsmål om korrekt jus. Det dommere dømmer om rett og galt, kan være juridisk riktig, men moralsk galt. Loven kan utformes i tråd med allmenne moralnormer, eller i strid med dem.

Vi må bare ikke ta feil av oss selv. Vi er vesener med krav på moralsk respekt – som har vist oss grotesk kapable til å krenke. Enten man nå lar menneskerettighetene flyte ut, benekter at de finnes, eller bare overlater saken til juristene: Den omseggripende «lettheten» i omgangen med menneskerettighetene vitner om historieløshet – og en horribel mangel på selvinnsikt.