17. MAI GÅR unge med ulikt trosgrunnlag side om side og synger «Ja, vi elsker dette landet». Men hvem er «vi»? Selv om jeg er født og oppvokst i Norge, har jeg, ifølge grasroten av norsk befolkning, for mange avvik til å bli betraktet som en nordmann. I møte med etniske nordmenn får jeg ofte høre at jeg ikke ser norsk ut med mitt brune utseende. Navnet mitt degraderer meg til en utlending. Og mitt trosgrunnlag defineres som uforenlig med norske verdier. Som debattant har jeg gjennomgående argumentert ut fra norske verdier som likeverd, likhet for loven og likestilling. Men jeg dømmes likevel av etniske nordmenn til islamist og ekstremist, med påfølgende hets. Det spiller ingen rolle hva vi sier – vi er destruktive og fremmede så lenge vi bekjenner oss til islam.
Dette gir seg utslag i de harde islamdebattene i norsk offentlighet, der assimileringskravet blir stadig mer gjeldende: Man skal kle seg og tenke som alle andre. Helst skal man bryte med sin tro og bakgrunn, der opprørene ser ut til å få langt mer aksept som «norske» enn de som kjemper for harmonisering av en flerkulturell identitet med norske verdier og velger å beholde sin muslimske identitet. Verdien av en flerkulturell identitet betraktes ikke som en ressurs i Norge.
Jeg har aldri følt meg så akseptert som muslim som jeg gjorde i New York i vinter. Der spørres man sjelden om hvor man kommer fra eller hvem man tror på, men hva man kan bidra med i samfunnet. Man er amerikaner så lenge man kan snakke amerikansk. Åpenheten fryder multikulturalismen i alle nivåer av det amerikanske samfunnet, der religiøse hodeplagg synes overalt – fra Broadways show til politikk, der Obama nylig utpekte en skautkledd muslimsk kvinne som sin rådgiver.
Mens man her hjemme brukte uker på den populære tekstildebatten om muslimske kvinners bekledning, er islamdebatten nærmest fraværende i det offentlige ordskiftet i USA – til tross for reell terrorfare. Tvert om lovet president Obama straffeforfølgelse mot tiltak som forbyr muslimske kvinner å bære hodeplagg. Det viktigste for amerikanerne er å få muslimske kvinner ut i arbeid og samfunnet – det er å ta integrering og likestilling på alvor.
Amerikanske kolleger karakteriserte norsk samfunnsdebatt som primitiv da en norsk stortingsrepresentant sammenlignet muslimer med Ku Klux Klan. Kritikken følges opp i en menneskerettighetsrapport fra USAs utenriksdepartement, der det uttrykkes bekymring for økende islamofobi i Europa med stadig mer diskriminering av muslimer.
Kritikken er ikke ny for Norge. Europarådet kritiserte i 2008 den politiske retorikken for å ha rasistiske undertoner. Antirasistisk Senter og Likestillings- og diskrimineringsombudet slo alarm for økende islamofobi i fjor, og i IMDIs årsrapport dokumenteres en sammenheng mellom islamfrykt og diskriminering av muslimer i arbeidslivet og boligmarkedet. Likevel: Symbolsakene selger best. Inntil videre får muslimene i Norge ta kampen på egen hånd. Vi får kle oss i bunad og vifte med det norske flagget enda høyere neste 17. mai, i håp om at vår lojalitet til Norge blir sett, og at vi en dag blir akseptert som muslimske nordmenn i vår hverdag.
Kommentarer