DET ER LETT å overdrive omfanget av forandring ved personskifter. Den nye personen vil gjerne ha en klar interesse av å fortelle hvor mye nytt han har funnet på. Forgjengeren vil ofte være uenig fordi vedkommende ikke innser at det var noe behov for forandring.
Et slikt perspektiv kan være verdt å ta med seg i vurderingen av hvor store de utenrikspolitiske forandringer egentlig har vært med Barack Obama i presidentstolen. På flere områder har de utvilsomt vært store. Retorikken er ny sammenlignet med Bush-årene. Internasjonalt samarbeid står sentralt. Guantánamo skal stenges. Tortur er slutt. Miljøpolitikken er ny, selv om det står igjen å se hvor langt USA vil gå til slutt når alle parter, inkludert Kongressen, har fått sagt sitt.
Kontinuitet.
Når det gjelder de akutte militærpolitiske krisene er det imidlertid kontinuiteten som er slående. Satt litt på spissen, og der står jo saken ofte best, kan det kanskje hevdes at her er det større kontinuitet mellom Bush og Obama enn det var mellom George W. Bush sine fire første år og hans fire siste. Hans fire første år var så dramatisk nye og så mislykkede, særlig i Irak, at han måtte bruke sin andre periode til å justere kursen vesentlig.
I Irak vil uttrekningen av amerikanske soldater antagelig gå litt raskere under Obama enn under Bush sin justerte kurs, men et betydelig antall amerikanske soldater vil være igjen i Irak også etter 31. august 2010. De vil imidlertid ikke bli kalt kampsoldater. I Afghanistan er tempoet i den amerikanske opptrappingen økt fra Bush til Obama og distansen til president Karzai er blitt større, men endringene kan knapt beskrives som dramatiske. De sentrale rollene til forsvarsminister Gates og general Petreus i begge administrasjonene understreker kontinuiteten.
Også i Pakistan er det militære engasjementet blitt større under Obama, men den nye presidenten står overfor akkurat de samme begrensninger som sin forgjenger i den uhyre kompliserte situasjonen der. Overfor Nord-Korea er det vanskelig å få øye på særlige forandringer. Kim Il Sung prøver å selge de samme varene, slutt på atomprogrammet, til president etter president. Det er jo det eneste han har å selge.
Størst er forandringen antagelig overfor Iran. Bush snakket riktignok med Iran, tidlig i sin presidentperiode og også senere når det gjaldt situasjonen i Irak, men resten overlot han til europeerne. Drømmen om regimeskifte måtte han oppgi både overfor Iran og Nord-Korea. Obama har sagt seg villig til å forhandle med Iran, men har ikke fått noe klart svar fra Teheran. Og om det skulle bli forhandlinger, gjenstår det å se om de vil gi noe resultat når det gjelder Irans atomprogram. Opposisjonen i Iran har heller ikke lovet mye på dette punkt. I Midtøsten setter Obama inn støtet helt i begynnelsen av sin presidentperiode mens Bush, som Clinton, ventet helt til slutten. De bygger begge på tostatspolitikken. Det gjenstår å se hvor mye fastere Obama vil opptre overfor Israel enn det Bush gjorde, men litt har han allerede strammet til.
Kontinuiteten er ofte mer slående enn hva den politiske støyen kan gi inntrykk av.
Kommentarer