Alle stater har rett til selvforsvar. Ellers er det nå i stor grad FNs sikkerhetsråd som kan gi mandat til militære aksjoner. Gjennom ulike vedtak fra 2005 og utover har FN gått svært langt i å godta prinsippet om Responsibility to Protect (R2P) – at verdenssamfunnet griper inn for å beskytte sivilbefolkningen i en stat som har brutt sammen.
I praksis har det imidlertid vist seg at mange av medlemsstatene har problemer med R2P. 17. mars ga Sikkerhetsrådet mandat til inngripen i Libya. Ti stater stemte for, mens fem avsto fra å stemme. Det er de fem (Russland, Kina, Brasil, India og Tyskland) som er mest spennende . De fire første er egentlig alle svært skeptiske til at FN eller andre griper inn i staters indre anliggender, men de avsto altså fra å stemme, de stemte ikke mot. I Russland førte dette til den første åpne debatt mellom president Medvedev, som var for stemmegivningen, og statsminister Putin, som tydeligvis helst hadde sett at Russland stemte mot en vestlig inngripen i Libya.
Det faktum at Kina avsto, og ikke stemte mot, kan gi håp om at Beijings insistering på «ikke-innblanding i staters indre anliggender» likevel ikke vil gjøre FNs sikkerhetsråd maktesløst.
Tysklands holdning var aller mest overraskende. Etter en normalisering av tysk utenrikspolitikk på 1990-tallet over Bosnia og Kosovo, gikk jo Tyskland og Frankrike helt mot USAs inngripen i Irak i 2003. Så har tyskerne spilt en mer aktiv rolle i Afghanistan. Nå slår de på bremsen igjen. Flere av de mindre EU-statene er også mot en intervensjon. Det har satt EU på sidelinjen. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er et slagord, ingen realitet.
Frankrike og Storbritannia kjører sine separate løp med overraskende fasthet. De har vært aktivistene i Libya. Frankrike har mye å rette opp etter sin lange støtte til ulike arabiske despoter gjennom mange år. Militært er det de to landene som har kapasitet av betydning innenfor EU. I en tid med budsjettnedskjæringer har de innledet et tettere militært samarbeid. Det kan få betydning for fremtiden, selv om Storbritannias reservasjoner overfor EU fortsatt begrenser den lederrolle landet eventuelt kan spille innenfor EU.
Det ville ikke blitt noen intervensjon i Libya uten USAs militære og politiske støtte.
Likevel er det interessant hvor relativt beskjeden USAs rolle har vært i denne saken. Obamas handlefrihet er begrenset av de to krigene i Irak og i Afghanistan, og av USA betydelige budsjettproblemer. Da må USA stille seg positiv til at allierte makter prøver å fylle det tomrom som oppstår. Det er det Frankrike og Storbritannia nå gjør. Tidligere tiders diskusjoner om at Washington ikke ønsker et for selvstendig Europa, er passert av begivenhetene.
Et siste trekk må på plass: I det lange løp er det ingen av de nevnte aktører som kommer til å avgjøre Libyas fremtid. Den bestemmer libyerne selv. I øyeblikket er det imidlertid høyst uklart hva opposisjonen mot Gadafi egentlig ønsker, bortsett fra å bli kvitt tyrannen.
Kommentarer