Krisen over mellom USA og Europa?

UNDER DEN kalde krigen gjaldt det, som det så ofte er blitt sagt, "å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne". Denne felles målsetting overskygget de mange kriser som fantes i det atlantiske forhold også under den kalde krigen: Vest-Tysklands opprustning, Suez, Charles de Gaulle, Vietnam, mellomdistanseraketter og nøytronbombe, Ronald Reagan, Tysklands samling.Forholdet mellom USA og Europa var fortsatt godt under Bill Clinton, selv om det fantes problemer også da: Bosnia og Kosovo, Kyoto og ICC. Både Kyoto og den internasjonale straffedomstolen var begravet i Kongressen før George W. Bush kom til makten.

Samlet slett ikke.

11. september skulle samle, men det viste seg snart at kampen mot terrorisme splittet og ikke samlet. Krigen i Irak førte til den største krisen etter 1945 i det atlantiske forholdet. I alle europeiske land ble opinionen skeptisk ikke bare til Bush, men delvis også til USA som sådan. Bush ble symbolet på alt som var galt med USA: egenrådig, militaristisk, forurensende, vulgært. Amerikanerne på sin side ble ikke like skeptiske til Europa, men USA var ikke på talefot hverken med Frankrike eller Tyskland.En stund så det ut til at klimaet mellom de to sider av Atlanterhavet bare ble verre og verre. De Bush-vennlige regjeringer i Spania og Italia ble byttet ut med venstreorienterte som sto Frankrike og Tyskland mye nærmere.

Mye bedre nå.

Men i dag er forholdet mellom USA og Europa påfallende mye bedre enn det var i årene 2002- 2005. Bush ble gjenvalgt i 2004. Europeerne måtte forholde seg til ham, enten de likte det eller ikke. Bush på sin side måtte slå an en ny tone. Krigen i Irak gikk dårlig. Washington oppdaget at selv det mektige USA trengte allierte. USA la større vekt på samarbeidet i NATO; også tonen overfor EU ble endret.Minst like viktig er skiftene i Europa. Frankrike hadde gått for langt da landet, ikke Russland eller Kina, ble USAs hovedkritiker. Tilpasningene kom ikke i Irak, det var for betent, men i Afghanistan, Iran og Libanon. Her samarbeidet Washington og Paris relativt godt. I Tyskland tapte Gerhard Schröder valget og ble erstattet av Angela Merkel. Merkel var langt mer positiv til USA enn Schröder hadde vært.

Mer pragmatisk.

Nå er Sarkozy kommet til makten i Paris. Han har et langt mer pragmatisk forhold til USA enn hva Chirac etter hvert fikk. Sarkozy ferierer i USA og vil megle i Irak. Iran fordømmes, og Israel forsvares. Gordon Brown har skapt større distanse til USA enn det Blair hadde, men holder fast på at USA er Storbritannias viktigste samarbeidspartner. De fleste sentraleuropeiske land, med Polen i spissen, legger fortsatt stor vekt på forholdet til USA. Køen av europeiske statsledere som treffer Bush, er lang. Det er snart bare Jens Stoltenberg som mangler.Var Irak-krigen en krise som er blåst over, bare litt større enn de mange krisene som var selv under den kalde krigen? Når Hillary Clinton eventuelt blir president, vil vi da være tilbake på samme bølgelengde? Få ting er umulig i historien. Jeg tviler nå likevel. Sovjetunionen er borte, og kampen mot terrorisme er ikke det store, sammenbindende kittet. USA er blitt mer nasjonalistisk i de senere år, delvis som et resultat av 11. september, delvis av store folkeforskyvninger innad.Og, minst like viktig, EU og sentrale EU-land er blitt mer uavhengige i sin politikk enn de var under den kalde krigen.