Utskrift er sponset av InkClub InkClub
  • Kine har en økende rolle, mens USA bestemmer mindre enn mange tror, skriver Geir Lundestad.

    FOTO: Ng Han Guan

Supermakters makt og avmakt

HANDLEFRIHET. En supermakt som USA bestemmer mye, men mindre enn mange tror. De ulike staters handlefrihet er egentlig ganske stor i internasjonal politikk, på godt og på vondt.

FÅ, OM NOEN, sentrale internasjonale spørsmål kan løses uten USAs medvirkning. Kina spiller en raskt økende rolle. Enkelte EU-land er fortsatt viktige. Noen hevder at militær makt har mistet mye av sin betydning. Dette er en forhastet slutning. Dersom vi ser på den internasjonale alliansestrukturen, trer USAs posisjon tydelig frem. Europeerne ønsker fortsatt at USA skal spille en viktig rolle i deres verdensdel. Flere asiatiske land orienterer seg i retning Washington, delvis som en forsikring mot Kinas oppstigning.

USA har, som andre historiske supermakter, intervenert rundt om i verden for å sikre sine interesser. Etter at Sovjetunionen falt bort, trengte man ikke lenger å være redd for en stormaktskrig. Det var forutsetningen for Golfkrigen i 1991 og Irak-krigen i 2003. Mens den første var en suksess, tjener den andre som en advarsel mot nye intervensjoner. Hadde det blitt suksess i Irak, ville nok Iran og Nord-Korea stått svært utsatt til.

Begrensningene i USAs makt er altså også tydelige. Mange tror for eksempel at USA kan tvinge Israel til fred i Midtøsten. I dette spørsmålet har USA påført seg selv klare begrensninger. Israel er vant til å bli kritisert, også av USA. Selvsagt ønsker Israel å stå på god fot med USA, men skiftende israelske regjeringer vet at USA ikke vil sette saken helt på spissen. Det er umulig for en amerikansk president å gjøre noe som kan oppfattes som en trussel mot Israels eksistens. Til det er jødene for innflytelsesrike, det kristne høyre for sterkt, men, aller viktigst, den grunnleggende sympati i USA for Israel for stor. Om USA gjennom overtalelse og forsiktig press kan få Israel til å gjøre store innrømmelser overfor palestinerne, gjenstår å se, men det er grunn til å være skeptisk.

Ikke kvitt Castro

De fleste stater ønsker å ha et godt forhold til verdens ledende makter og foretar gjerne de tilpasninger som skal til. Men hever vi blikket, er det i grunnen slående hvor stor handlefrihet stater kan ha dersom de virkelig insisterer på å gå sin egen vei. I 50 år har Washington ønsket å bli kvitt Castro, uten å komme noen vei. Nord-Korea opptrer fortsatt stikk i strid med hva alle dets mange store naboer ønsker. Burma er blitt kritisert og sanksjoner vedtatt, men lite har skjedd. I Zimbabwe har Mugabe bestemt det meste i 30 år. Gadafi har vært uforutsigbar diktator i Libya siden 1969. Massive overgrep kan skje uten at omverdenen griper inn. I Kambodsja ble ca. 1,5 millioner drept på 1970-tallet og i Rwanda ca. 800000 slaktet ned i 1994 uten at omverdenen grep inn.

Alle store imperier er gått i oppløsning. De økonomiske strukturer er også mindre fastlåste enn vi gjerne tror. Kina og mange østasiatiske land stiger raskt opp. På få tiår har de omformet internasjonal økonomi. Argentina fra 1930-tallet og Zimbabwe fra 1990-tallet er eksempel på hvor raskt et land kan ødelegge sin egen økonomi. Det samme gjelder i dag Island og Hellas. Plutselig er det flere afrikanske land som øyner en bedre fremtid.

De enkelte land, ja selv det enkelte individ, har større innflytelse over sin utvikling enn vi ofte er klar over. Det er summen av alle våre enkelthandlinger som skaper historiens gang.

Les også

Kommentarer

Siste fra seksjon

På forsiden akkurat nå

Siste nytt

Tjenester

Siste fra fevennen

Siste fra aftenbladet

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer