Tre utfordringer i nord

NORGE HAR I DE siste år fått til et betydelig samarbeid med Russland om de mange utfordringene i nord. Kontakten over vår felles grense har økt enormt. Det er blitt lettere å leve på Nordkalotten.Men mye gjenstår ennå. Tre forhold vil være avgjørende for graden av suksess i nord. Viktigst er utvilsomt utviklingen i Russland. Den har gått i gal retning. Valgene blir stadig mindre frie. Mediene ensrettes. Uavhengige organisasjoner eksisterer knapt lenger. Store vestlige foretak, særlig oljeselskaper, får mindre og mindre handlingsrom.Det var lenge en tendens til å mene at alt dette, samt stadig dårligere forbindelser mellom Russland og USA/NATO, ikke var til hinder for videreutviklingen av et forhold mellom Norge og Russland som "aldri hadde vært bedre". Hendelsene i Georgia har vist at det var en illusjon.

Massiv makt.

Den russiske bruken av massiv makt overfor en selvstendig nabo, for første gang etter avslutningen av den kalde krigen, har satt et skille som vil få konsekvenser også for nordområdepolitikken. Lysten til fellesarrangement med Russland, som i det norske forslaget om en "Pomor-sone" (et samarbeidsområde for industri mellom Norge og Russland), må ha blitt mindre.Det andre sentrale forhold er våre alliertes syn på nordområdepolitikken. Våre allierte har også interesse av gode forbindelser med Russland. Lenge var klimaet selv mellom Bush og Putin overraskende godt. Men det ville jo vært en fordel om våre allierte støttet oss når det gjelder de vanskelige suverenitetsspørsmålene i nord. Det har de ikke gjort.

Det vanskeligste.

Det norske syn at Svalbard-sonen ikke faller inn under Svalbardtraktaten, har vært det vanskeligste punktet. Holdningene har variert fra en tilsynelatende mangel på interesse (jf. Henry Kissingers "hvor i huleste er Svalbard?") til klar opposisjon. Storbritannia har kalt inn til møter med andre stater som har undertegnet Svalbardtraktaten, hvor Norge ikke har fått delta. Spania har forsøkt å koordinere sin politikk med Russland. Island vil ha inn en internasjonal domstol; Norge er mot. Norge har tidvis prøvd å snakke minst mulig om disse spørsmål; tidvis har man prøvd seg med mer aktivt forklarende diplomati. Ingenting har hjulpet. Situasjonen er ikke kritisk. Det er mange områder, for eksempel i Middelhavet, hvor suverenitetsspørsmål ikke er avklart, men hvor en likevel har funnet praktiske ordninger. Det er vanskelig å si hvordan disse spørsmålene kan bli løst, men ønsker man støtte fra sentrale allierte, hjelper det sikkert om Norge har de best mulige generelle forbindelser til disse maktene.

Nord-Norge.

Det tredje sentrale forhold er opinionen i Nord-Norge. Nordområdesatsingen er blitt godt mottatt i Nord-Norge. Utenriksminister Støre har vært flink til å fremheve regionens sentrale plass og legge ulike aktiviteter dit. Problemet er bare at retorikken har skapt forventninger som det kan bli vanskelig å innfri. Nordområdepolitikken er jo ikke primært noe program for distriktsutbygging i Nord-Norge. Tegnene på skuffelse har allerede kommet.Om det heller ikke skulle bli noen OL-satsing i Tromsø, vil disse bli adskillig flere.