DET STÅR DIREKTE i Alfred Nobels testamente fra 1895 at Nobels fredspris skal deles ut av «ett utskott af fem personer som väljes af Norska Stortinget.» Stortinget kan velge hvem de vil, utlendinger eller nordmenn, men har alltid valgt bare nordmenn. Medlemmene var lenge aktive norske politikere. I 1936 forsvant regjeringsmedlemmene omsider ut og i 1977 stort sett stortingsrepresentantene. Siden har det store flertall av medlemmene vært ekspolitikere, nesten alle mer opptatt av nasjonal enn av internasjonal politikk.

Disse medlemmene har stort sett valgt prisvinnere som passer svært godt inn i det norske tankesett. Vi nordmenn har lenge ønsket en bedre organisert verden; mange er de priser som har gått til representanter for Den interparlamentariske union, for Folkeforbundet og ikke minst for FN. Menneskerettighetene står sterkt i Norge, inkludert økonomiske og sosiale rettigheter. Det har blitt svært mange priser til menneskerettighetsaktivister. Vi støtter det humanitære arbeid. Røde Kors har alene fått prisen tre ganger. Vi ønsker nedrustning, spesielt av de våpen vi ikke har selv. Prisene til kampen mot atomvåpen har blitt mange. I de siste år er vi blitt opptatt av klimaet. Da kom også fredspriser til klimaaktivister. Den brede norske samlingen om slike verdier gjør at uenigheten innad i komiteen er begrenset; det samme er forskjellene mellom Nobelkomiteen og den norske regjering.

Men selv om fredsprisen i høy grad kan sies å reflektere norske verdier, har jo disse verdiene opprinnelig kommet hit utenfra; de fleste har også bred og økende internasjonal oppslutning. Altfor lenge var fredsprisen en pris for amerikanere og europeere, men fra 1960-tallet av er prisen blitt mer og mer global, med mange prisvinnere fra alle kontinenter (med unntak av Australia.)

USA har flest prisvinnere, 22. Så følger Storbritannia med 14 og Frankrike med 7. Noen mener at det har vært spesielt mange amerikanere i de siste tyve år, fire (Jody Williams, Jimmy Carter, Al Gore og Barack Obama.) Men gjennomsnittet i de siste tyve år er nøyaktig det samme som i prisens første 89 år. De amerikanske prisene har gått til både presidenter og opposisjonelle, men de aller fleste har vært representanter for «liberal internasjonalisme», som jo er en amerikansk variant av verdiene nevnt ovenfor. Mens slike verdier antagelig står aller sterkest i små land i Nord- og Vest-Europa, ble de utviklet først og har forblitt sentrale, men aldri dominert fullstendig, også i en stormakt som USA. Stormakter kan stole på sin makt; USA har altså likevel vært en ledende talsmann for en samarbeids- og rettsideologi.

Nobelkomiteens grunnleggende verdier har blitt mer og mer universelle. FN har aldri hatt flere medlemmer; demokrati og menneskerettigheter har aldri stått så sterkt som i vår tid. Kina og de fleste land i den muslimske verden er unntakene. Det er liten grunn til å lytte til talsmennene for «asiatiske verdier» som står i opposisjon til de universelle. Disse politikerne stiller aldri til valg. Og er ikke India et asiatisk land?

Det at norske kjerneverdier i så stor grad er basert på universelle prinsipper er utvilsomt hovedforklaringen på at fredsprisen stort sett har unngått å bli provinsiell.