ENKLE OG NASJONALE. Den politiske reaksjon på globaliseringen er det enkle, trygge og nasjonale.Det er når verden kan deles inn i "vi" og "dem" at valget fremstår klart: "De fremmede" får tilpasse seg oss hvis de skal få lov å være her. I Norge og Danmark er det vi som setter premissene.

Internasjonale standarder.

Slik var det før, men slik er det faktisk ikke lenger. Det er denne forskjellen som er det nye. Våre stater er i dag bundet av internasjonale standarder for immigrasjon - også Norge gjennom Schengen: For religionsutøvelse og religionsfrihet, og for rettigheter for alle mennesker uansett nasjonalitet, etnisitet eller andre tilfeldige karakteristika. I denne globale politiske virkelighet kommer høyrepopulistiske partier paradoksalt nok med en politisk plattform som tilhører fortiden; nemlig ideen om at nordmenn bestemmer i Norge ut fra norske premisser. Dette er intet mindre enn en gjenopplivning av nasjonalismen som ideologi. Fr.p. er hverken et konservativt eller liberalt parti, det er et parti med en nasjonal referanseramme og en nasjonal basis; verden er delt inn i Norge og utlandet.

Den politiske sprengkraften.

Nasjonalisme har alltid dreid seg om å skape en felles identitet for en gruppe mennesker gjennom kulturell, språkmessig og historisk sosialisering. Det nasjonale er sosialt og politisk konstruert. Mens territorialstaten ble til etter 1648 og fredsavtalene etter tredveårskrigen, ble nasjonalstaten først til mye senere, ca. 1850 og fremover for de flestes tilfelle. Norsk nasjonalitet ble skapt gjennom politiske og kulturelle eliter på denne tiden.Hvorfor er dette relevant? Fordi det er uhyre viktig å poengtere at det ikke er noe "naturgitt" eller "naturlig" ved å være norsk. Hadde vi blitt sosialisert til å bli svenske, var vi blitt svensker. Nasjonalisme, som er den instrumentelle politiske bruk av nasjonalfølelsen, blir farlig når den brukes som markør mot "de fremmede".

Mange sanksjoner.

Den gode nyheten er at det faktisk ikke lenger er mulig for noen norsk regjering å sette egne standarder for for eksempel innvandring, ytringsfrihet eller religionsfrihet. Selvsagt kan et land gjøre som det lyster en viss tid, men vil alltid bli målt mot internasjonal standard. Selv om det ikke finnes et internasjonalt politi som rykker ut mot lovbrudd, er det mange sanksjoner mot land som fraviker internasjonale forpliktelser.Å bruke nasjonale standarder tilhører definitivt fortiden. Men den dårlige nyheten er at populister kan basere seg på at kunnskapen om dette er svært liten hos de fleste.

Norsk fremmedfrykt.

Kategoriene "vi" - "dem" har alltid mobilisert mer enn noen annen politisk strategi, særlig for alle de nordmenn som føler seg marginalisert i et land som nå er multireligiøst, multietnisk og multikulturelt. Globaliseringen er en trussel mot den som ikke behersker andre språk og andre kulturer, og globaliseringen av politikken er nå et faktum.Norskegrensen er blitt totalt uinteressant: Den som evner det, kan leve et globalt liv. Men den som ikke evner det, søker tilflukt i det trygge "vi" mot det ukjente "dem", de fremmede.Et parti som er bygget over denne lesten profitterer på ikke å være i regjering, hvor realitetens nyanser gjør seg gjeldende.