UTENRIKSMINISTER Jonas Gahr Støre (Ap) har gått til det meget uvanlige og oppsiktsvekkende skritt å offentlig be om en såkalt normalisering av forholdet til Kina. I form av en kronikk samt et intervju ber han faktisk om dette, vel å merke med den forutsetning at Norge støtter tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Men han gjør sitt ytterste for å understreke at Kina må velge sin egen vei og at det har gjort meget store fremskritt økonomisk og utviklingsmessig.
Hva er spesielt ved dette? vil mange spørre. Støre skriver jo titt og ofte, og maner til dialog med land vi er uenige med. Er ikke dette bare nok et slikt utspill?
Nei, det er det definitivt ikke. Dette er et særdeles uvanlig utspill hvor den norske utenriksministeren nærmest blottstiller Norges behov for å få forholdet normalisert. Det er den svake parten i et avhengighetsforhold som ber om godt vær, og som tar risikoen ved å gjøre dette offentlig. Dersom den kinesiske skulder forblir kald, har vi vist at vi trenger Kina og ikke omvendt.
Vanligvis er frosne diplomatiske relasjoner noe som forsøkes tint gjennom diskrete kanaler, mens fasaden opprettholdes av begge land. Diplomater har samtaler og enes muligens om en gradvis normalisering: Et besøk på politisk nivå? Et bilateralt møte mellom ministre i margen av en multilateral konferanse? En visitt fra en statssekretær, muligens? Vil den ene part ikke, må man vente på tøvær, men ingen blir blottstilt.
Alle vet at det var stor nervøsitet om konsekvensene av tildelingen av Fredsprisen i regjeringskretser, og vi husker bl.a. Raymond Johansens artikkel om hvor mye Kina har fått til. Støre skriver mye av det samme nå. Det har nå gått et helt år, som er lang tid. Det er avlysning av alle bilaterale besøk og kontakter på politisk nivå, hvilket er meget skadelig fordi norsk næringsliv avhenger av tilgangen til avtaler mellom ministre. Kina er et statskapitalistisk land. Vi ser også at det er forskjellige hindre for eksport av fisk. Kort sagt lider norsk næringsliv på grunn av fredspristildelingen og det er ingen snarlig utsikt til at dette endres. Støres utspill må ses i lys av hvor kritisk situasjonen er blitt nå.
I det norsk-kinesiske forholdet er det vi som trenger Kina mest og ikke omvendt. Kina er en raskt voksende supermakt og bruker makt på en realpolitisk måte. For eksempel la Kina og Russland nettopp ned veto mot en resolusjon i Sikkerhetsrådet som kritiserte Syria, og Kina sørger for at Darfur ikke kommer på rådets sakskart fordi man har energiinteresser der. Når da lille Norge tildeler Fredsprisen mot kinesisk vilje må man vente at det får konsekvenser. Realpolitikkens logikk har liten plass for universelle menneskerettigheter. Norge kan aldri gå for en retur til realpolitisk logikk. Vi kan altså aldri kompromisse om denne Fredsprisen. Men dette koster. Kina kan jo logisk sett synes at det er instruktivt for andre å se hvordan et lite land som utfordrer regimet blir behandlet. Også derfor kan det hende at Kina ikke har interesse av å normalisere forholdet til Norge nå.
I så tilfelle hadde det vært lurere med stille diplomati i denne saken.
Kommentarer