STRÅMANNSDEBATT. Debatten om ytringsfriheten er en stråmannsdebatt. Ingen seriøse krefter vil lovfeste innskrenkninger i denne friheten. Den reelle problemstilling gjelder ikke premissene for ytringsfriheten i Norge eller Danmark, men det faktum at medier og journalister nå lever i en global landsby hvor de må ta ansvar for de internasjonale konsekvenser av sine ytringer. Målestokken for hva de gjør, er ene og alene menneskerettighetene:Ytringsfriheten og religionsfriheten.

En logisk konflikt?

Mange er ikke klar over at menneskerettighetene ikke er som en á la carte meny, men snarere som en utsøkt komposisjon av mange retter som kun blir et kulinarisk hele når de nytes sammen. Ytringsfriheten må, som alle menneskerettighetene, balanseres mot andre rettigheter for å anvendes på riktig måte. Artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring gir alle rett til å utøve sin religion i offentlighet som privat, og erkjenner at mennesket har åndelige behov så vel som materielle. En annen menneskerett som balanserer ytringsfriheten, er retten til ens gode navn og rykte, altså en rett til respekt for ens privatliv, som selvsagt inkluderer vedkommendes religion.Det interessante spørsmål er om alle vil akseptere det menneskesyn som vi kan finne som basis for menneskerettighetene. Ateister har en soleklar rett til å fornekte ideen om menneskets åndelige behov, det er en ytring i frihet. Men de kan ikke fornekte at religionsfriheten som følger av dette, har like stor vekt som ytringsfriheten. Dette er selve kjernen: Menneskerettighetene må praktiseres som et hele. Hvis ikke kan rett etter rett settes opp mot hverandre.

Over staten.

Videre er det et tilsynelatende paradoks til: Disse rettighetene er ikke gitt av Norge eller av FN; men er medfødt og basert på menneskets verdighet. Fr.p tar feil når partiet tror at Norge kan definere "ytringsfriheten over Profeten", som Carl I. Hagen uttrykker det. Norge har bare en politisk plikt i saken, og det er å garantere alle innbyggere deres menneskerettigheter, slik internasjonale konvensjoner stipulerer. Utover det har politikerne ingen rett til å manipulere med menneskerettighetene. Dette burde et norsk parti kunne utenat: Menneskerettighetene er til nettopp for å begrense statens makt over sine borgere. Alt Fr.p. eller andre partier har lyst til å foreta seg er begrenset av menneskerettighetene, og internasjonale domstoler dømmer i stadig større grad stater og personer som bryter disse.Det tredje paradoks her er at de voldelige reaksjoner mot Vesten i denne saken, er helt mot menneskerettighetene. Menneskerettighetene inneholder retter til rettstat og liberalt demokrati, og er demokratiets verdibasis. Ikke bare er Midtøsten full av regimer som undertrykker sine folks menneskerettigheter, men også spesifikt deres religionsfrihet.Kristne forbys og forfølges i svært mange land. Når muslimer påberoper seg sin rett til religionsfrihet, må de også akseptere andres rett til denne fullt ut. Dette er menneskerettighetenes fantastiske logikk: De impliserer respekt for forskjellighet og pluralisme, og er et bolverk mot den makt staten tradisjonelt har utøvd over sin befolkning. Nasjonalstaten er på vei ut som politisk verdigrunnlag. Menneskerettighetene er blitt den globale politiske plattform. Både norske journalister og Fr.p.-politikere må måle sine ytringer og politiske forslag mot denne standarden.