Når følelser erstatter argumenter

PROVOKASJONER. Bør moralsk indignasjon få spalteplass? I norsk offentlig debatt er det en tendens til å provosere for å få gjennom et budskap i en stadig økende mediestøy. Og mange er de debattanter som har egenprofilering som agenda. Dette gjør ikke debattformen legitim, men det kan også være at provokasjon kan være på sin plass der underliggende maktstrukturer ikke løftes frem av frykt for reaksjoner. Også media har behov for sterke uttrykk; og her er eierinteresser og konkurranse relevante faktorer. Det er ikke lett å fremme det stillferdige, saklige argument lenger.

Argumenter som gjelder.

Moralsk indignasjon, som preger Gaarders første kronikk, kan aldri erstatte argumentasjon. Om man føler noe, særlig vrede, har dette ingen relevans for om et argument er godt eller dårlig. I norsk debatt er indignasjon svært ofte brukt som debattform; jo sintere, desto mer krav på å bli hørt.Når debatten dreier seg om en pågående krig, er det heldigvis veldig menneskelig at man opprøres over sivile tap. Men i en debatt om israelsk krigføring må argumentene dreie seg om bruken av militærmakt er proporsjonal eller ei. Da er det flere elementer som man må ta stilling til: Utøver Israel sin selvforsvarsrett? Her er svaret ja etter FN-paktens artikkel 51, men kravet er også at man skal bruke militærmakten proporsjonalt, altså ikke for mye av den, samt at sivile ikke skal rammes - noe som er meget vanskelig med en gerilja som fiende. Videre må man ta med at det er Sikkerhetsrådet som straks skal uttale seg om hva som skal skje etter at et angrep er gjengjeldt. Det vil si at Israel ikke kan "gjengjelde" i lange tider. Ut fra disse kriteriene kan man si at Israels selvforsvar har gått langt utover det som er rimelig og at hensynet til sivile ikke er nok vektlagt. Gyldige argumenter er altså de som gjelder folkeretten og internasjonal politikk, inkludert de som gjelder opprettelsen av staten Israel og hva diplomatisk anerkjennelse av en stat innebærer. Det siste er en pragmatisk sak: En stat anerkjennes av Norge når den anerkjennes av FN, og vi anerkjennes av den.Videre er argumenter av religiøs karakter om Israel irrelevante, men brukes av både kristne fundamentalister i Norge, ortodokse jøder og av islamister. Men å argumentere mot dette er å slå inn åpne dører.

Saklighet som målestokk.

Hvis debatt skal fungere, må den være mest mulig saksorientert og det må være en felles forståelse av hva som teller som argumenter. I vår vestlige kultur er det fakta, logikk og et skille mellom religion, etnisitet, rase og politikk. Gaarders kronikk kunne vært et vektig argument mot en selvforståelse av staten Israel som etnisk og religiøs - altså en type stat vi ikke lenger aksepterer i Vesten, men da måtte han også argumentert mot alle typer islamistiske stater. I stedet ble denne debatten et skremmende eksempel på hvordan logikk og fakta fordufter når følelsene styrer. Sånn sett illustrerer den mitt hovedpoeng: En god debatt krever kritisk distanse, også til en selv.

Følelser, ikke argumenter.

Jeg mener at det er en farlig utvikling i norsk debattkultur at følelser tydeligvis virker legitimerende, og at de brukes som erstatning for argumenter. Følelser forhindrer kritisk distanse og bør aldri få spalteplass. Og politikere og andre som bruker følelser, tar i bruk en billig teknikk som må avsløres og lukes bort.