Norsk USA-kritikk er unyansert

JEG VAR NYLIG I USA. I New York finner man det mest sofistikerte på kulturfronten som er å oppdrive. I Washington møter man en utenrikspolitisk diskusjon som er så intens, idérik og mangfoldig at man er pinlig berørt over ikke å kjenne de siste debattene og bøkene. Amerikanske politikere går fra offentlige verv til tenketanker, universiteter og næringsliv og tilbake igjen. Det er en unik dynamikk og spenst i dette.

Oss selv nok.

Det beste med amerikansk debatt er åpenheten for de fremmede og for fremmede ideer. Den spontane interessen for gjestende studenter eller lærere er mye større enn hva man møter hos oss. Her er vi oss selv nok i farlig stor grad. Man skal ikke komme her og komme her, særlig ikke hvis man er amerikaner.På flyet hjem leser jeg Kati Martons bok om ni jødiske intellektuelle fra Ungarn som dro til USA. Marton er ungarsk jødisk immigrant selv, gift med Richard Holbrooke og journalist i NY. De ni gjorde suksess fordi de fikk muligheter i USA: Leo Szilard, Edward Teller, John von Neumann og Eugene Wigner sto bak Manhattan-prosjektet. Alexander Korda og Michael Curtiz ble regissører i Hollywood. Arthur Koestler skrev den mest sentrale bok om kommunismen, "Darkness at Noon". Mens Robert Capa og Andre Kertezs ble verdenskjente fotografer. Listen over immigranttalentene er lang. I mitt fag er nestorene Hans Morgenthau, Stanley Hoffmann og Henry Kissinger bare tre av mange. Felles for alle er at deres forskjellighet ble møtt med åpenhet, og at deres talent ble stimulert. Er ikke dette en tanke for immigrasjonsdebatten her hjemme? Det fremmede som mulighet og berikelse, som positiv annerledeshet?Den som synes at dette blir for mye positivt om USA, kan jo ta en titt på den politiske journalistikken i New York Times eller Washington Post. Eller man kan besøke en av de mange tenketankene og delta i en debatt der. Det bør man bare gjøre dersom man kan argumentere. Hva man argumenterer for, er uviktig. Men at man tåler direkte angrep på ens fakta og logikk, er vesentlig.

Dissekere motstanderne.

Det vi ofte kaller aggressivitet er en skjerpelse av argumentasjonen. Og man må kunne dissekere motstanderens. Det var i USA jeg lærte slik skikkelig kritikk: Nådeløs, men uhyre skjerpende. Noe av denne djervheten trenger vi mer av her.Hvorfor skriver jeg dette? Fordi vi går glipp av denne innsikten med vår almene refleks, antiamerikanismen. Bush, den enkle, passer tragisk nok godt inn i den norske referanserammen og forsterker legitimiteten i en type USA-kritikk som er unyansert og ofte ubegrunnet. Dessverre er det nå svært liten kontakt med USA i forhold til den intellektuelle berikelse landet byr på og hvor enormt viktig det er for oss i all utenrikspolitikk. Militært er USA uten noen som helst tvil den dominerende supermakt, og både FNs og NATOs fremtid vil primært avhenge av hvordan USA velger å forholde seg til begge. Men også uten dette maktperspektivet er den amerikanske dynamikken på nærmest alle felt fascinerende og inspirerende, mens det Norge som liker USA, patetisk nok er det samme som digger køntri, harry biler og herlighetskristendom.Svekket transatlantisk politisk samhold betyr også en svekket vestlig posisjon internasjonalt. Det er mye mer som forbinder USA og Europa enn Europa og andre maktsentra i verden, som Kina, India og Russland.