Sikkerhetspolitisk sandwich

NORMALISERT. Men sikkerhetspolitikken er nå "normalisert" som alles anliggende. Som så mye annet ble sandwichen oppfunnet av en britisk aristokrat med god tid og britenes pragmatiske sans. Lord Sandwich fant ut at det var praktisk å legge pålegget mellom to skiver når man skulle på piknik. Uttrykket "sandwiched between" - presset mellom - passer presist på moderne vestlig sikkerhetspolitikk:Den nederste skiven er det utenrikspolitiske trusselbilde; det som tradisjonelt har bestemt hva sikkerhetspolitikken skal bestå av. Parametrene internasjonalt har inntil nylig bestemt sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette er hva de fleste oppfatter som rasjonelt: Staters regjeringer forholder seg til verden utenfor og dens trusler, og handler deretter.Pålegget er regjeringen. Den er fri til å gjøre som den vil i sikkerhetspolitikken, het det i gamle dagers utenrikspolitiske privilegium, som også står innskrevet i den norske grunnloven. Det er kongen - i vår tid regjeringen - som bestemmer om krig og fred. Parlamentene blir informert, men ikke mer. I dag er dette privilegiet bare gjeldende i Storbritannia og Frankrike, men er også under press her. Med den tradisjonelle frihet, var pålegget synlig og prangende, selve pryden som på danske smørbrød. Men så kom den øverste skiven på plass: den utgjøres av folkemeningen og parlamentskomiteer. Den presser pålegget på plass. Hvor skal norske soldater sendes? Hvilke tap tåler man?

Hva skal bestemme?

Problemet er ikke hvem som skal bestemme, men hva som skal bestemme: Skal gjenvalgsmuligheter bestemme når man skal trekke styrker hjem, eller skal koalisjonsforpliktelser bestemme? Når Berlusconi nå skal trekke de 2300 italienske soldater hjem fra Irak i løpet av 2006, er det utvilsomt med den hensikt å sikre gjenvalget. Først plasserte han styrkene der helt i utakt med italiensk opinion, og påberopte seg viktigheten av forholdet til USA.De fleste er nok enige i at det må skapes mest mulig enighet om vitale spørsmål som hvor man skal sende egne styrker. Men det problematiske er hvilke grunner man skal akseptere for både å sende dem og å trekke dem ut. Når opinionen nå bestemmer stadig mer, fører det til en "innenrikslogikk" i disse spørsmål:

Tålte ikke tap.

Da USA mistet 18 marinesoldater i Mogadishu i 1992, ble alle amerikanske styrker trukket ut, og da fulgte alle andre vestlige land med. Det var amerikansk opinion som ikke tålte et slikt tap i en operasjon hvor amerikanske interesser ikke stod på spill. Men hvis opinionen skal intervenere hver gang det er tap, blir enhver militær operasjon umulig.Det kritiske punkt her er regjeringen, rettere sagt dens popularitet. Det er helt klart at en regjering som sender styrker, må ha opinionen bak seg når dette gjøres. Men den er også uhyre sårbar for opinionens krav om uttrekking hvis liv går tapt. Det som teller mest for enhver regjering, er popularitet som igjen oversettes til gjenvalg eller tap.

Politiksk logikk.

Maktforskyvningen til øverste skive i sandwichen betyr ustabilitet i vestlige styrkebidrag. Selv om militære alltid tåler tap - det er et av profesjonens kjennetegn - gjør ikke den politiske logikk det. Er løsningen at vestlige regjerninger bør betale seg ut av dilemmaet gjennom finansiering av for eksempel en stående FN-styrke eller av innleide styrker?