DAGENS SITUASJON. Fremskrittspartiet varierer mellom å være landets største eller nest største parti på gallupene, mens Høyre lever i skyggenes dal. Arbeiderpartiet er i regjering i en ny konstellasjon i norsk politikk, men har stadig problemer med et SV som opptrer like populistisk på venstresiden som Fr.p. på høyresiden. Det tales om regjeringsalternativer. vis sosialistisk side forblir som den er, hva da med ikke-sosialistisk side? Skal den politiske tyngdekraften endelig aksepteres, eller blir det machiavellistiske løsninger gjennom fortsatt å ta avstand fra Fr.p.?

Holde sin sti ren.

For de såkalt ikke-sosialistiske partier later det til å være to mulige strategier: Den ene er å nærme seg Fr.p. for samtaler, slik Høyre ser ut til å åpne for nå. Dette kan resultere i et regjeringsalternativ foran neste valg med Fr.p. som det dominerende parti, og med Høyre og eventuelt Kr.F. og Venstre som støttepartier. Men dette er en selvmordsstrategi for Høyre, fordi partiets nåværende markedsliberale ideologi på mange måter er som et mer dannet Fr.p. Alternativet er å isolere Fr.p. som ytterste høyre fløy. Dette er selvsagt Kr.F.s og Venstres krav for et samarbeid med Høyre, og dersom disse tre partier skaper maksimal avstand til Fr.p. vil de muligens lykkes med å plassere seg i sentrum, der for øvrig alle vil være. Men noe flertallsalternativ blir dette ikke, noe som gjør spillet lett for sittende regjering, i alle fall logisk sett. Bare et reelt regjeringsalternativ ved valget 2009 betyr reell konkurranse. Og jo mer man skaper avstand til Fr.p., desto mindre støtte derfra kan en Høyre-ledet koalisjon regne med.

Oppheve høyre/venstre-skillet.

Av disse to alternativer er likevel det siste det beste. Men det finnes et bedre: Å oppheve høyre/venstre-skillet.Skillet mellom det såkalte sosialistiske og ikke-sosialistiske tilhører en forgangen tid. Ap. står svært nær Høyre i både utenrikspolitikk og i økonomisk politikk. Som Blairs "New Labour", er det ikke lenger snakk om å endre staten tilbake til en nasjonal eier som bestemmer over markedet.Det er det nyliberale paradigmet som gjelder nå, både i EU og utenfor. Det er i virkeligheten nyanseforskjeller i det meste av politikken i de to partier som har hatt regjeringsmakten i etterkrigstiden, og som er kjent med kompromissets nødvendighet i kontorene. Det er svært mye av politikkens handlingsrom som allerede er borte når man kommer dit. Mens opposisjonen kan leve av populistiske overbud og innfall, må den som har regjeringsmakt virkelig kunne et håndverk som er definert på forhånd. Forskjellen ligger ikke lenger i sosialistisk/ikke-sosialistisk; men heller i populistisk/ikke-populistisk. SV viser dette med tydelighet: Livet i regjering går ikke sammen med partiets egenart, som er den frie opposisjonens. Det samme gjelder sikkert Fr.p. - partiet lever av sine enkle protestutsagn. I regjering vil man lære, men det er ikke poenget her. Snarere er poenget rett og slett at Ap. og Høyre kan danne en storkoalisjon fordi dette er en løsning på det populistiske problem som er oppstått i norsk politikk. Ap. kan neppe leve med et SV slik det er i dag som permanent regjeringspartner. Like lite som Høyre kan leve med Fr.p. I tillegg vil en slik koalisjon kunne bringe Norge inn i EU.Men dette vil kreve statsmannskunst og mot. Imidlertid kan populismens styrke i politikken bli så problematisk at det tvinger seg frem.