Ukjent begrep. Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep. Dannelse er et annet ord for kultivasjon og foredling. Dannelse holdes ikke lenger opp som normen, som det man bør strebe etter. Før var det et dannelsesideal, helt konkret det som ble formidlet gjennom utdannelse i fag som historie og filosofi.

Kvaliteter

En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som også vises i ytre oppførsel.

Men selv når den indre dannelse mangler, er høflighet kultiverende i et samfunn. Nordmenn i dag er ofte uhøflige, er mange utlendingers dom. Nordmenn trenger seg på i stedet for å la folk komme av trikk og buss, vi er aggressive, vi er altfor direkte i vår tiltale og går rett på sak i alle sammenhenger. Direkte tale er jeg selv en sterk tilhenger av, men det å vite når den er på sin plass er en kunst.

Jeg tror problemet dypest sett har å gjøre med en relativisme i alt som har med kunnskap og moral å gjøre. Dannelse kombinerer begge. Hvis humanistisk kunnskap ikke er «nyttig», er det liten interesse for den. «Nytten» av filosofi er å kjenne seg selv og hvordan en kan bli, gjennom å kjenne spesielt filosofi, fra Platon til for eksempel Nietzsche. Er mennesket et vesen som drives av vilje til makt alene? Eller er det et ideal man kan strekke seg etter som vi kaller dyder?

Edelt eller vulgært

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? «Finkultur» skal vi ikke ha noe av. Bare ordet viser problemet med relativismen, for bare hvis «alt» er kultur, kan man kalle den tradisjonelle kulturen for «finkultur».

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

God og dårlig

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

Det klassiske ideal handler om moral og menneskesyn: Mennesket kan bli edelt, men også lett forfalle – til å ligge under for lastene, som det så treffende heter. Det klassiske ideal om dannelse og kultivasjon påberoper seg to ting: det ene er at mennesket kan defineres nøyaktig og oppskriften på å bli et edelt menneske også; det andre er at kunnskapen som trengs for denne foredlingen er den samme for hver generasjon. Man skal for eksempel lese stoikerne fordi de lærer oss hvordan vi skal kultivere dyden som kalles «detachment», egen kontroll og uavhengighet av omgivelsene. Man skal lese antikkens greske filosofer fordi ingen har overgått Sokrates i analysen av borgerplikt og man skal lese Shakespeare fordi han er sublim i både innhold og språk.

Dyder

Men i dagens Norge anser vi kunnskap som noe skal være instrumentelt nyttig fremfor noe som danner oss som menneske, og vi har ingen tro på at dannelsens dyder er objektive og derfor normgivende. Selv den ytre form for dannelse, høfligheten, er stort sett borte.