I STRASBOURG HAR vi en overnasjonal domstol for menneskerettighetene som binder oss. Dens første kammer dømte nylig Italia til å fjerne krusifikset fra offentlige skoler. Det er en sekulær finsk innflytter til landet som har drevet denne kampanjen i fjorten år. Hun har vunnet frem. Krusifikset er ikke bare et religiøst symbol, men et nasjonalt symbol for et land som har utviklet seg i intim symbiose med den romersk-katolske kirke fra rundt år 60 e.Kr. Italienere er ikke så mye mer religiøse enn nordmenn, men de vil ikke finne seg i at en domstol i et annet land definerer hva slags symbolikk det har i sitt eget land.

Det er en direkte parallell til det norske flagget med sitt kors. «Stryk kristenkorset av flagget», skrev Øverland, «og heis det rent og rødt». Han var ute i politisk ærend, men det var jammen også Strasbourg-domstolen denne saken. Som skolekrusifikset er flagget et tradisjonelt og nasjonalt symbol. En dom i Strasbourg ville også kunne komme til at korset i flagget ikke kan tillates i en sekulær stat.

Politisk aktør.

«Dette er en spiker i likkisten for Strasbourg-domstolen», sa angivelig en av juristene der i privat sammenheng. Domstolen kritiseres for denne og andre dommer, men er like fullt den eneste lovlige og endelige instans for hvordan den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal tolkes. Domstolen har utviklet en svært dynamisk – mange vil si politisk – tolkning av sitt mandat, og det er et spørsmål om denne ikke nå har gått over grensen til å bli politisk aktør. Hvordan skal man definere hva som er jus og hva som er politikk i krusifiks-saken? Og hvorfor skal Italia finne seg i at noen utenfra kaster om på dets egne tradisjoner?

Dommen baserer seg på art 9 om religionsfrihet i konvensjonen samt art 2 i en tilleggsprotokoll om foreldres rett og plikt til å oppdra sine barn i den tro de mener er riktig. Dette tolkes altså slik at et krusifiks på veggen fratar barn religionsfriheten. Premissen her er at religionsfrihet er det samme som religionslikhet. Men det er det selvsagt ikke: Det er ingen motsetning mellom det faktum at de fleste land i verden har en majoritetsreligion, kulturelt, historisk og/eller trosmessig; og full religionsfrihet for minoriteter. Det er ingen grunn til at hverken stat eller samfunn skal være «religionsnøytralt», om det i det hele tatt er mulig – det finnes flere «modeller» for dette. Den franske «laicisme» er en modell; den norske statskirke en annen. Ethvert valg av modell er et politisk valg, og i denne dommen har domstolen gått ut fra en rigid sekulær modell av hva religionsfriheten innebærer.

Religionsfriheten hverken skal eller bør tvinge bort landets majoritetskultur og dens uttrykk – et kulturelt sett katolsk Italia må få være katolsk, et luthersk statskirkelig Norge må få ha sitt kristenkors i flagget og sin statskirke.

Domstolen i Strasbourg underminerer sin egen stilling når den agerer politisk. Det er demokratiet som finnes på det nasjonale plan som avgjør politiske spørsmål. Hvis domstolen politiserer, er veien til en sveitsisk løsning kort: Folk bestemmer hvordan de vil tolke religionsfriheten. Dette blir like galt, for menneskerettighetene er ikke politiske vedtak.