PÅ SIKKERHETSKONFERANSEN I München sist helg tok den tyske utenriksminister, Guido Westerwelle, til orde for en felles militær styrke i EU, mens den nye utenriksministeren i EU, den uerfarne Lady Ashton, mente at nå ligger alt til rette for en felles utenrikspolitikk i EU.

Men det er absolutt ingenting som tyder på at EU vil spille en selvstendig utenrikspolitisk rolle i verden utover det man gjør på områder som vi kan kalle «low politics»: Utvikling, handel og utbredelse av det indre marked. Her er EU en magnet for nye medlemmer, USAs motpart i WTO og den tredje store aktør i FN. Men i utenriks- og sikkerhetspolitikken er EU stort sett uinteressant. Dette ble kraftig understreket av president Barack Obama nylig, da han takket nei til å møte EU til toppmøte i Spania i vår – et nei som fornærmet verten og EU, men som er helt logisk. «Obama drar ikke på møter der man ikke tar avgjørelser», sa en representant for Det hvite hus.

Manglende vilje og evne.

Hva er så problemet? Det er, slik jeg vurderer det, tosidig: Det ene er Europas manglende vilje og evne til tvangsdiplomati og til å bruke militærmakt der det trengs; det andre er at slik makt aldri vil kunne besluttes av 27 land sammen. Som den danske forsvarsminister Søren Gade påpekte i en kommentar til Westerwelle, er det bare nasjonale parlament som kan og bør beslutte å risikere egne soldaters liv. Dette vet Gade alt om, for hans danske styrker har tatt mange tap i Afghanistan; tap som hans regjering selvsagt er ansvarlig for. Den som sender soldater, må hver dag kunne si til sitt folk: «Saken er så viktig at vi må ta tap for den».

Det intime forholdet mellom regjering, folk og forsvar kan ikke erstattes av overnasjonale organisasjoner. De må i så fall ha en mekanisme som tillater nasjonale veto hver gang tropper skal brukes; og dette betyr at alle 27 land alltid har veto. Slik er EU i dag, og slik må det være med mindre man skal basere seg på innleide styrker, noe som er så langt fra det politisk korrekte i Europa man kan komme.

At den tyske utenriksminister lanserer en EU-hær klinger også hulere enn om enhver annen nasjon i EU hadde gjort det, for risikoaversjonen og den politiske motstand mot å bruke militærmakt er enorm i et Tyskland som er beryktet for å holde sine Afghanistan-tropper langt unna alt som er farlig. Hver gang det smalt i Nord-Afghanistan var det den norske innsatsstyrken som måtte unnsette tyskerne.

Hvorfor da denne retoriske øvelsen om at EU skal svinge seg til nye høyder som utenrikspolitiske aktør? Det er en kombinasjon av avledning og retorikk. Ved å snakke opp EU som sikkerhetspolitisk aktør kan Tyskland unngå nærgående spørsmål i NATO og presset mot sin labre innsats i Afghanistan. Lady Ashton kan gi et «spin» til sin nye stilling, som på papiret ser mektig ut.

Men det som virkelig mangler, og som er det eneste virkelig viktige, er politisk vilje hos medlemslandene til å ta ansvar for egen sikkerhet og for globale sikkerhetsproblemer. Så lenge Europa foretrekker den lette «myke makten» og lever med amerikanske sikkerhetsgaranti for den harde, er Europa også en nokså uinteressant partner for USA globalt sett.