-
ILLUSTRASJONSFOTO: HÅKON EIKESDALFOTO: HÅKON EIKESDAL
Innenfor murene
Vitenskapsakademiets første leder, Galileo Galilei, ble rehabilitert av paven i 1992 – tro og vitenskap kan være eksplosivt.
AV: janne haaland matlary, professor, institutt for statsvitenskap
JEG ER I Vatikanet i fire dager. Det er årets sesjon i Det Pavelige Vitenskapsakademi, i ufattelig vakre omgivelser: Akademiet har et lite renessansepalass som sete, midt i Vatikanhavene. Det var residens for en Medici-pave på 1400-tallet, og er utsmykket med de vakreste mosaikker. Det er til og med en minnetavle over vår egen skandinav Niels Steno på veggen. Han ble beatifisert i 1986, og er kjent for sin geologiske forskning.
I år er tematikken etikk og finanskrise, og akademiet har ikke mindre enn to nobelprisvinnere i økonomi som medlemmer, Kenneth Arrow og Joseph Stiglitz. Det er interessante analyser, ikke minst fordi den etiske dimensjon er så viktig som forklaringsfaktor på krisen.
Kurien.
Men det er et paradoks at de fremste vitenskapsmenn (og noen få kvinner, seks av 34) frembringer så mye god analyse, uten at dette bringes ut på noen ordentlig måte. Vi har tilhørere fra kurien, de som arbeider med den såkalte «sosiallæren», Rådet for Rettferdighet og Fred. Dette ledes nå av kardinal Peter Turkson fra Ghana, som har et meget radikalt syn på solidaritet nord–sør, uttrykt som «sumus, ergo sum» – «vi er, derfor er jeg». Kirken er for markedsøkonomi og applauderer entreprenørskap, men økonomien skal tjene alle, det vil si være et middel til et større gode – ikke et mål. Disse analysene er både interessante og av og til briljante – og slett ikke basert på kristne premisser. Her har kirken mye å tilby verdens politikere og borgere, men gjør lite for å nå ut. Jeg har arbeidet med sosiallæren i 15 år, og ergret meg over dette.
I går hadde vi den sedvanlige audiensen hos paven. Han er først og fremst professor, og var glad over å treffe «kolleger». Han er ikke den operative typen som kan bruke makt, og den romerske kurie har hverken han eller forgjengeren klart å forandre. Det sies at alle ikke-italienske paver har samme problem. Kurien er eldgammel og mektig. Før audiensen måtte vi vente en time fordi det var et møte om en legmannsbevegelse, Legionari di Christi, om funnene til undersøkelseskommisjonen omkring seksuelle overgrep. Dens leder, Marciel Degollado, ble satt i «arrest» i et kloster av kardinal Ratzinger i 2006, mens han tidligere ble latt i fred. Nå ble ordenen satt under administrasjon, men like fullt er det svært inadekvat kommunikasjon utad.
Det er utrolig frustrerende å se at kurien lever sitt eget liv innenfor disse bastante murene. Kirken beveger seg langsomt – ofte er det bra – men i dagens verden må man kommunisere i «real time». Det er slående hvordan historien blir et handicap i møtet med den moderne verden: Her er århundre etter århundre med tradisjon, hvorfor skulle vi endre noe som helst?
Kirken mot verden.
Jeg tenker at perspektivet på kirken og verden her alltid har vært kampens: kirken mot verden. Det har alltid vært kamp – beleiringer, angrep, Bismarcks Kulturkampf. Det kan forklare mentaliteten: Vi bøyer oss ikke for press. Dessuten var Roma verdens sentrum. Verden relaterte seg til Roma, ikke omvendt. Men det er svært lenge siden. Vil man lære «the hard way», vær så god. Vi legfolk har uansett minimalt å si.
Les også
Siste fra seksjon
-
Et blottstilt Norge
Den norske utenriksministeren nærmest blottstiller Norges behov for å få forholdet til Kina normalisert.
17 oktober 2011 15:42

Kommentarer