NORSKE POLITIKERE ER særdeles lite flinke til å tale høystemt uansett, det blir gjerne platte formuleringer om selvsagte ting, så det er kanskje bare bra at vi stort sett slipper med nyttårstalen.

Men er det noe i Norge som kan kalles felles for nasjonen? Og trenger vi det egentlig?

Ja, vi trenger felles verdier i Norge dersom samfunnet skal bestå. Men de verdiene vi må ha objektivt sett som vår felles plattform, er ikke etniske eller kulturelle, men sivile og politiske. Men den offentlige debatten er drepende kjedelig og unyttig om dette temaet, for den kretser som hvem som «føler»seg norsk, hvem som bør få være norsk, hva man skal kalle nordmenn, etc. Imidlertid er det som teller om en borger vedkjenner seg sine samfunnsplikter og -rettigheter. De verdier det norske samfunnet bygger på, er objektive og krevende.

Objektive verdier.

Det som er viktig, er de felles politiske og sivile verdier, kort sagt liberalt demokrati, rettstat og individets rettigheter. Disse er objektive verdier i den forstand at de er basisen for maktfordelingen i nasjonalstaten. Likhet for loven, objektiv forvaltning, individell frihet – dette er de felles verdier Europa og Norge ikke inngår noen kompromisser over. Det nasjonale er viktig som den fysiske og legale ramme om disse verdiene. Uten Norge som stat realiseres de ikke.

I annen verdenskrig var disse nasjonale verdiene særdeles viktige, og det var klart hva man kjempet mot, og derfor også hva man kjempet for. I den kalde krigen var også verdiene i form av samfunnssystem helt sentrale: Frykten for kommunismen stod i klar kontrast til det liberale demokrati. I dagens postmoderne samfunn hvor individet «velger» sine «livsprosjekter» med flyktighet, kommer det nok som et sjokk at det finnes objektive fellesskapsverdier og at disse igjen trues, denne gang fra islamistisk fundamentalisme.

Minoritet i generasjoner.

Hvem som «føler seg» norsk eller ikke, er et uinteressant spørsmål. Det handler bare om subjektive ideer om hvem man er, og har ingen umiddelbar relevans for samfunn og stat. Slike spørsmål kan heller aldri løses – mens noen vil velge å være minoritet i generasjoner, vil andre nedtone all forskjellighet fra majoriteten. Denne ørkesløse debatten bør erstattes av spørsmålet om hvem som fullt ut bekjenner seg til demokratiets politiske og sivile verdier. Demokratiet er kun ett av mange politiske systemer som finnes i verden – teokratier, diktaturer, oligarkier, ettpartistater er andre styreformer. Det er demokratiet med all dets frihet for individet som nå er under mest press fra fundamentalister. Vi må gjenoppdage denne verdibasisen for å kunne beskytte den nådeløst mot angrep fra dem som vil erstatte demokratiet med noe annet.

Grunnlovsjubileet i 2014 er en utmerket anledning til å lære den norske befolkning om sin egen samfunnskontrakt og dens objektive verdibasis. Og de som ikke aksepterer denne samfunnskontrakten bør finne seg et annet land på kloden å bli borger av. Dette er ikke «intoleranse», men logikk. Slikt sett må vi minne oss selv om det er vi som er norske borgere som bestemmer i eget land, selvsagt innen folkerettens begrensninger.