Tabuene i den offentlige debatt

Les også:

MED 1,3 MILLIARDER katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.

Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.

Ubehagelig

Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?

Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. Noen temaer er rett og slett ikke debattert mye, som abort og det biologiske foreldreskaps betydning for barnet. Disse temaene er effektivt blitt marginalisert. Det er reelle og gjensidig utelukkende synspunkter om disse to temaene, og ubehaget ved permanent konflikt er sterkt i konsensuslandet Norge.

Abortdebatt

Men pluralisme er også å kunne leve med fullstendig konfliktfylte synspunkter på demokratisk, sivilisert måte. F.eks. burde man nå ha en omfattende debatt om abort i lys av moderne medisins evne til å berge livet til for tidlig fødte, ned til 20. uke, og kunnskapen vi har om menneskets utvikling i tidlig stadium av graviditeten. I tillegg vet vi at fostre med Downs aborteres som hovedregel i for eksempel Danmark.

Den samme debatt trengs om betydningen av biologisk foreldreskap. I sommer er surrogati blitt stadig mer legitimert ved at kjente norske menn har benyttet seg av dette i utlandet og krevd «ikke-diskriminering» for barna. Det er blitt vanskelig å føre en prinsipiell debatt om dette fordi definisjonsmakten brukes til å sette fokus på «ikke-diskriminering» av barnet, ikke på handlingen de voksne begår når de omgår norsk lov. Men det må være mulig å ha en debatt om surrogatihandelen mens man sørger for at alle barn får best mulig livsvilkår. Å kritisere fedre som bruker surrogati er ikke å diskriminere barnet.

I et demokrati må vi være åpne for standpunkter som er motsatte av våre egne: Hva er argumentene motstanderen fremsetter? Hvor gyldige er de? Kan vi lære noe av dem? Dette er demokratens adelsmerke.