Frykten for samlivsidealene

FULLT KAOS. Vår tids pluralistiske familiemønstre har fått politikere, rikssynsere og kjendiser til å forkaste den stabile kjernefamilien som ideal. Konsekvensen er ikke mer toleranse, men fullt kaos.Til tross for at Christine Koht i hver eneste episode av "Koht i familien" på NRK1 kan fortelle at familien ikke er i oppløsning, sier statistikken noe helt annet. De fleste er også klar over at tallet på skilsmisser og brutte samboerskap har økt dramatisk de siste tiårene.Ingen kan være i tvil om at oppløsningen av familien fører med seg mange utfordringer og problemer. De fleste ansatte i skole og barnehage kan fortelle om barn som sørger hardt over foreldrenes samlivsbrudd. Undersøkelser viser at barn fra skilsmissehjem oftere sliter på skolen. Sannsynligheten for at de selv vil bli skilt mangedobles. Det betyr at familieoppløsningen etter alt og dømme vil øke.

Mann og kvinne livet ut.

I lys av denne situasjonen burde det ikke være så vanskelig å løfte frem idealet: At en mann og en kvinne elsker hverandre livet igjennom. Men frykten for å peke på idealene er sterk i dag. Av to opplagte grunner.For det første er mange redde for å peke på idealet fordi de da kan legge stein til byrden. Når titusener har gjennomgått en skilsmisse, er det ikke underlig at mange ønsker å ligge lavt for å unngå å virke fordømmende.

Stigmatiserende å bryte ut.

Det er også problematisk hvis enøyd kritikk av skilsmisser fører til at kvinner som bør forlate en voldelig mann (for å ta et viktig eksempel) føler press til å holde ut i ekteskapet. Mange opplever at konformitetspresset og jakten på fine fasader i kristen kontekst kan gjøre det unødvendig stigmatiserende å bryte ut av voldelige ekteskap.Til tross for opplagte farer, bør det gå an å peke på gode idealer. At virkeligheten til tider er helt annerledes enn idealet, betyr ikke at vi skal si at alt er like bra. Mange av dem som ser sin skilsmisse som livets største nederlag, ønsker neppe å høre at det er revnende likegyldig for barna (eller dem selv) at ekteskapet gikk i stykker. Vi må våge å tale ærlig om den smerten brutte samliv - eller for den saks skyld utroskap - kan skape i menneskers liv.For det andre er mange redde for å peke på idealet fordi de ønsker å hylle relativismen og pluralismen. Det er en svært beklagelig frykt.La det være presisert: Mennesker må ha anledning til å innrette sitt liv stikk i strid med majoritetens idealer. Det handler om enkeltmenneskets frihet.

Ikke applaudere alle valg.

Dermed er det ikke sagt at vi alle er forpliktet til å applaudere alle livsvalg. I realiteten er relativismen blitt tidens melodi. Det sier sitt at protestene er forsiktige når Unge Venstre vil åpne opp for polygami - eller når "nyanserte" samlivseksperter avviser at "det monogame og trofaste parforholdet er det eneste riktige" (Frode Thuen i Bergens Tidende 18. oktober).Samfunnet aksepterer i stadig økende grad at sex løsrives fra forpliktende kjærlighet. Coca-Cola har nylig lansert det tåpelige slagordet: "Have two girlfriends and zero jealousy". Det multinasjonale selskapet vil kanskje hevde at ungdom synes dette er kjempemorsomt, men jeg er ganske sikker på at slagordet ville blitt stemplet som altfor provoserende for bare noen få år siden.

Det er forskjell på sex.

Få tør i dag å si noe særlig om seksualitetens grenser. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring vil "støtte alle seksuelle uttrykk som er basert på likeverd og samtykke". Andre hevder at all frivillig sex mellom voksne mennesker er likeverdig. Konsekvensene av en slik holdning er dramatiske. Mener mennesker på ramme alvor at sex mellom en gift mann og hans sekretær er like høyverdig som sex mellom den gifte mannen og kona hans? Vil vi ha et samfunn som ikke ser forskjell på sex i et fast forhold og sex etter en fuktig kveld på byen?Heldigvis har mange mennesker en sterk moralsk bevissthet. De fleste ønsker neppe å hylle relativismen ukritisk. Mest kommer dette til syne når vi snakker med barna våre. Det er antagelig få foreldre som sier: "Hvis du tror du blir mest lykkelig som luksusprostituert, er det helt greit." Eller: "Hvis du synes det er for kjedelig å være seksuelt trofast, er det helt greit at du lever et utagerende singelliv." Eller: "Det er helt greit at du nakenfotograferes, jenta mi, selv om det ikke er riktig for meg."

Alt kan misbrukes.

Hundretusenvis av nordmenn har et verdigrunnlag som bygger på kristen tro. De tror på en Gud som har skapt sex som noe godt. Samtidig vet de at alt godt kan misbrukes. Derfor trenger mennesker rammer rundt det seksuelle samliv. Samfunnet blir skadelidende hvis vi oppfører oss som dyr og lar oss utelukkende styre av lyster og instinkter.Det går utvilsomt an å ha en sterk etisk bevissthet om sex uten å ha et kristent ståsted. Mange mener at god sex handler om langt mer enn fysisk tilfredsstillelse. De vil at sex skal styrke forpliktende kjærlighet, ikke bare bli til en løssluppen lek. Spørsmålet er hvorfor de ikke våger å si det offentlig. Hva er grunnen til at så mange nøyer seg med å si: "Mennesker må få leve sine liv som de vil", når de er helt overbevist om at noen valg er ukloke og destruktive - og også formidler det i klartekst til sine barn?

Totalitær homokamp.

Litt av svaret tror jeg vi finner i dagens totalitære homokamp. Den som våger å imøtegå homobevegelsens verdier - også når det skjer avdempet og forsiktig - vil ofte bli stemplet som homofob, fordømmende og det som verre er.Derfor er det risikofylt å snakke om klassiske idealer knyttet til familie og oppvekst. Med homobevegelsen i front er det blitt et slagord at det er likegyldig hva slags familie barn vokser opp i. Eksemplene er mange: Noen barn har en mor og en far, noen har to fedre eller to mødre og noen har fire foreldre fordi et lesbisk par og et homofilt par står sammen om å motta barnet. Det eneste som betyr noe, sies det, er foreldrenes omsorgsevne.

Gissel i homokampen.

Retorikken er kanskje besnærende. Den fører i hvert fall til at oppofrende enslige mødre tas som gissel i homokampen. Det blir påstått at det er dypt krenkende overfor dem som må oppdra barn alene, at noen hevder at det beste er at barn vokser opp med en mor og en far - som lever sammen hele livet.Jeg må innrømme at jeg personlig reagerer sterkt på en slik argumentasjon. Selv mistet jeg min far som femåring. Min mor gjorde en stor innsats som alenemor gjennom hele oppveksten min. Men det vil ikke falle meg inn å hevde at det er likegyldig - eller like bra - om jeg hadde hatt to foreldre eller bare én. I så fall sier jeg jo at det ikke spilte noen rolle at far døde. . .

To tanker i hodet.

Det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang når vi skal uttale oss om barns oppvekst: På den ene siden er det sant at mange enslige foreldre og mange homofile har stor omsorgsevne. Det er ingen tvil om at mange barn kan få en trygg og god oppvekst i familier som er annerledes. På den andre siden bør det våre mulig å legge til: Jeg tror idealet - det aller, aller beste - er at barn vokser opp i en kjærlig familie med en far og en mor.I vårt kulturklima kan det synes håpløst å være negativ til menneskers livsvalg. Det oppfattes ofte som et uttrykk for moralisme. Hvem tør å si at det er galt å selge sex når den kvinnelige pornostjernen forteller at hun er både rik og lykkelig? Hvem våger å problematisere seriemonogamiet når en mann ufortrødent jakter på "kjærligheten" etter sitt fjerde samboerskap? Mitt ønske er at mennesker uavhengig av livssyn våger å kjempe for idealene. Det betyr nemlig ikke å mene at mennesker som handler uklokt eller galt hverken skal møtes av forbud eller trakassering.