MANGE HAR ETTER den grusomme terroren 22/7 vært opptatt av å bekjempe innvandrerfiendtlighet. Jeg ser verdien av engasjementet. Også i kristne miljøer finnes unyansert innvandrerskepsis.
Men i et åpent, tolerant og demokratisk samfunn er det grenser for hva vi kan og bør gjøre for å endre holdninger. Vi ønsker ikke et tankepoliti. Økende stigmatisering av dem som er redde for at muslimene vil komme i flertall og innføre sharialover, kan føre til at kritikken går under jorden og radikaliseres ytterligere.
Heldigvis er det en stor forskjell mellom innvandringsskepsis og terrorstøtte. Behring Breivik overskred grensen på grotesk vis – slik andre terrorister har gjort før.
Den første terskelen en potensiell terrorist må passere, er å forkaste demokratiet. I sitt avskyelige såkalte manifest hevder Behring Breivik at flertallet av politikere – samt mediene og Kirken – har sviktet kampen mot den såkalte multikulturalismen. Derfor har ikke myndighetene noen legitimitet. Slik har også andre terrorister tenkt. For noen tiår siden brukte anarkistiske grupper (for eksempel Røde Brigader og Røde Armé Fraksjon) terror for å oppnå politiske mål. Demokratiske spilleregler ble forkastet.
Innvandrerkritikere flest har et større demokratisk sinnelag enn Behring Breivik – og mener en ny innvandringspolitikk avhenger av politisk flertall. Samtidig er den norske terroristen ikke alene. Bloggeren Fjordman har skrevet at dersom Europa ikke stopper muslimsk innvandring, «har vi ikke noe annet valg enn å innse at våre ledere har sveket oss ( ... ) Vi vil slutte å betale vår skatt og ta de nødvendige skritt for å beskytte vår egen sikkerhet og nasjonale overlevelse».
Også Hege Storhaug har brukt sterke ord mot majoriteten av norske politikere. Boken Men størst av alt er friheten avsluttes med påstanden om at dagens regjering «ligner mer og mer på «Titanic» ( ¿ ) Skipet styres mot forlis i en tåkete mørk ishavsnatt». Det er ikke underlig om enkelte som deler en slik virkelighetsforståelse, etterspør radikale virkemidler.
Men enda en terskel må forseres for at innvandrermotstand skal bli til terror. Den terskelen er heldigvis høy, og handler om å se på terror som et velegnet redskap.
De fleste mennesker tenker at det å drepe uskyldige mennesker vil føre til raseri og kritikk. Når mange høyreorienterte krefter har tatt sterkt avstand fra Behring Breivik, er nok årsaken at de innser at terror virker mot sin hensikt.
Behring Breivik har derimot tro på terroren. Han tror hans massakre «sender et sterkt signal» og håper terroren sørger for at ideologien hans blir spredd. I likhet med andre terrorgrupper håper han at det å skape frykt kan føre til at demokratiene lammes og destabiliseres.
For å unngå at andre følger etter Behring Breivik, er det avgjørende at terroren ikke «virker», men møtes av motstand og nasjonalt samhold. Gledelig nok ser vi at akkurat dette har skjedd.
Kommentarer