MINE HOMOFILE VENNER er ført i pennen av Espen Ottosen, kristenkonservatismens kanskje fremste talerør i norske medier og fast spaltist her i avisen. Mens mange konservative kristne har rømt offentlighetens blendende, gudløse lys og murt seg inn i bedehusene, har Espen Ottosen med sin moderne retorikk etablert seg som en frisk representant for klassisk kristen etikk. Når informasjonslederen i Misjonssambandet i sin nye bok nå gjengir de dypt personlige historiene til sine syv venner med homofile følelser som ikke lar disse få utløp, vil hans meningsmotstandere derfor søke å svekke bokens legitimitet ved å påpeke Ottosens bibeltro bakgrunn. At Ottosen tilhører samme misjonssamband som homofile Arnfinn Nordbø brøt ut av, legger også sten til byrden.

Balansert.

Imidlertid skal man ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig.

Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt.

Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. Selv er de lykkelige ved å følge Jesu budskap, og stiller seg spørsmålet: Er en etterprøvbar gudstro å følge Guds vilje eller egen vilje?

I boken stilles en rekke kontroversielle spørsmål som sjelden når overflaten i norsk homodebatt. Et fellestrekk ved flere av Ottosens homofile venners beretninger er problematisk oppvekst og svekkede maskulinitetsidealer. Det gir assosiasjoner til religionshistoriker Hanne Nabintu Herlands kamp i mediene for å gjenreise det tradisjonelle mannsidealet. Dessuten siterer Ottosen forskere som mener at seksuell identitet er en kulturell konstruksjon og ikke biologisk. Til sammen sår dette kanskje frøet til en fornyet debatt om seksuell legning er medfødt eller ikke. Ottosen benytter også muligheten til å ta et ramsalt og grundig teologisk oppgjør med kirkeledere som har bifalt homofilt samliv.

Brannfakkel.

Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt.