EN REKKE AKTØRER har i Aftenposten denne sommeren fokusert på hvem som ikke fortjener betegnelsen «intellektuell». Forfatteren Gabi Gleichmann fremholdt tidligere i sommer at en intellektuell skal holde seg utenfor etablissementet og på en kompromissløs måte kritisere det etablerte i samfunnet. Det hevdes at den intellektuelle samtidig ikke skal være altfor tilgjengelig, ikke overbevise og skal være det man på godt norsk kaller «sær». I lys av dette utdefinerer Gleichmann utenriksminister Jonas Gahr Støre, tidligere statsminister Kåre Willoch og Civita-leder Kristin Clemet som intellektuelle. Gleichmanns argument er at de nevnte er en av del av det etablerte maktnettverket og at det ekskluderer dem fra de intellektuelles selskap.

En slik tilnærming er nokså urealistisk og snever da den innadvendte og eksentriske intellektuelle ofte er en unyttig intellektuell hvis intellektuelle tanker ikke har mulighet til å nå frem til folk og farge samfunnet. Ja, bunnløs idealisme er definitivt et gode, og vi trenger flere dedikerte idealister i landet vårt, men det må ikke glemmes at idealismen ikke kan settes ut i livet uten pragmatisme og vilje til kompromiss.

En av Vestens mest briljante intellektuelle var Thomas Jefferson, som argumenterte for liberale rettigheter som religionsfriheten og er arkitekten bak den amerikanske uavhengighetserklæringen. Han søkte makt, ble president og understreket tallrike ganger kompromissets verdi i sitt liv. Dette gjorde at Jefferson ble en slagkraftig intellektuell og maktet å påvirke de politiske strømningene i betydelige deler av verden. Å være politiker og intellektuell er ikke gjensidig utelukkende. Derimot trenger vi flere intellektuelle politikere som gjennom kompromiss er i stand til og villige til å se samfunnet fra et bredt perspektiv og ta beslutninger på vegne av folket basert på overordnede prinsipper.

Moralske prinsipper.

Å være uenig med det etablerte eller protestere mot det bestående, er faktisk ikke ensbetydende med å være intellektuell. Et eksempel på dette er Frp som profilerer seg som Norges protestparti, men ikke evner å legge til grunn sentrale moralske prinsipper for sine protester. Populisme, intoleranse og mangel på respekt for forskning bør ikke betraktes som intellektuelt, til tross for at det innebærer en kamp mot det etablerte i vårt samfunn.

På dette punktet bommer også forskeren Asle Toje, som de siste årene har forsøkt å renvaske grumsete holdninger blant oss og Frps lettsindigheter som intellektuelt. Det er ikke vanskelig å være enig med Toje i at rommet for meningsmangfold er for lite i Norge i dag, men det medfører ikke at kynisk populisme er intellektuelt. Heldigvis står liberalkonservatismen sterkt i Norge og gir et reelt intellektuelt bidrag til det norske samfunnet fra høyresiden.

Definisjonen på en intellektuell vil variere mellom tidsepoker og politiske landskap. Imidlertid må vidsyn, evne til å se prinsipielt på utfordringer i samfunnet og kritisere forhold for å fremme menneskets frihet, være en del av definisjonen. Slik sett er både mange akademikere, et fåtall politikere både på høyre- og venstresiden og ikke minst rappere som i Karpe Diem, intellektuelle.