LARS VILKS ISLAMKRITISKE produksjon Life of Prophet M. som nylig hadde première i Stockholm, var banal, smakløs og steril. Det blasfemiske uttrykket var dødfødt.
Å betegne denne infantile tuklingen med hellige symboler for blasfemi er en alvorlig krenkelse for kunstnere, fritenkere og gudfryktige som opp gjennom historien har fått himmelen til skjelve. Disse var ofte mennesker som utfordret religiøse dogmer med lidenskap og originalitet. De tok store sprang, ville rive ned for å bygge nytt på ruinene av det gamle. De våget å krysse farlige grenser og oppdage nye landskap. Deres blasfemi åpnet lukkede øyne, viste nye veier og ble med rette oppfattet som en trussel mot allmenn moral og stabilitet.
Bedre enn sitt rykte.
Blasfemi er langt bedre enn sitt rykte. Den kan ganske enkelt beskrives som en historisk pågående kamp for intellektuell frihet og forsøk på å bryte ut av et religiøst univers. Men den er også historien om livsnødvendige ytelser for religionens overlevelse gjennom stadig fornyelse og gjenfødelse.
En av historiens mest kjente og innflytelsesrike blasfemikere var en jøde som brøt med hovedprinsippet i sin religiøse tradisjon, Guds enhet og unike vesen. Denne utbryteren ga det hellige en menneskelig manifestasjon gjennom å hevde at han og faderen var én, og slik forvandlet han det ubegripelige og uransakelige til noe sansbart. En større forbrytelse i jødisk tradisjon fantes neppe. Derfor måtte troen beskyttes mot denne vranglæren og vanhelligelsen av Gud. Blasfemikeren ble henrettet. En ny religion ble født.
Kardinalsynd.
Det finnes genuin humor, om enn svart, i blasfemiens historie. Nå tenker jeg ikke på geniverket Life of Brian, eller andre religionskritiske produksjoner, men på det som har gitt næring til slike komedier; nemlig den menneskelige irrasjonalitet, inkonsekvens og maktbegjær. For kristendommen, som hadde sitt utspring i et kjettersk skisma, utviklet en lære som anså all dissens som en kardinalsynd. I det trettende århundret ble dødsstraff for åndelige forbrytelser, altså avvik fra den sanne troen slik den ble formidlet av presteskapet, en ren rutine. Kirken viste ingen toleranse for brudd på religionens og kirkens enhet. Dette kunne ikke en fri sjel og et tenkende menneske som Martin Luther finne seg i. Dermed brøt han med denne teologiske forståelsen og erklærte hvert individ som kunne lese Bibelen for en prest som skulle finne sin egen vei til frelsen.
Naturligvis ble Luther anklaget for kjetteri av den katolske kirken. Den rebelske fornyeren svarte da med å anklage katolikker og alle andre som var uenig med ham for blasfemi! Historisk har gudsbespottelse alltid hatt en viktig sosial og politisk funksjon. Grensene for akseptable ytringer er og forblir sosiale laboratorier for nye samfunnsprosjekter. Det som virker dypt krenkende på noen troendes følelser kan skape en lykkerus hos andre og bryte lenker. Blasfemi har slett ikke utspilt sin rolle. Det finnes mange religioner som ennå ikke har sett blasfemiens velsignelse.
Kommentarer