HANNE NABINTU HERLAND beveger seg utover den trygge, politisk korrekte og konvensjonelle oppfatningen når hun problematiserer begrepet rasisme (Aftenposten 15. september). Hun peker på en annen type rasisme som er tabubelagt og fortiet i den offentlige debatten, nemlig hatefulle ytringer og handlinger fra minoritetsgrupper mot hvite nordmenn.

Helvetet løst.

Kort tid etter braker helvetet løst. Nabintu Herland forstyrrer med sitt utspill den behagelige konsensus hvor den fordomsfulle, rasisten og overgriperen i enhver situasjon tilhører den hvite majoritetsbefolkningen. Irfan Qaiser får vondt i magen, Nils Nordberg får vondt i hodet, mens Anne Holt sliter med ubestemmelige sjelelige smerter som kan diagnostiseres som den hvite manns skyldfølelse. Like udefinerbar er Holts forståelse av rasisme som fanger så bredt at det nærmer seg det meningsløse. Det kan hende jeg selv er blitt smittet av denne psykosomatiske epidemien. Jeg har nemlig fått vondt i hjertet og plagsomme sår på stoltheten. De såkalte antirasistene har lest opp dommen og effektivt brakt klagende, undrende og tvilende røster til taushet. Det er grunn til å spørre om dette viser en sunn debattkultur, og om den oppskrytte ytringsfriheten har gode kår i vårt samfunn.

Solidariske brobyggere?

"De gode" benytter enhver anledning til å demonstrere sin solidaritet og medmenneskelighet. De følger i Luthers fotspor og er sårt avhengige av et offer som aktiviserer skam, skyld og selvbebreidelse hos dem, slik at de opprettholder sin nedarvede selv- og virkelighetsforståelse. Broen de har bygget og stadig renoverer er et synlig bevis på et splittet samfunn hvor rasistiske holdninger i alle former blomstrer, men hysjes ned. Det er enkelt å forholde seg til den ukultiverte og stupide svartinger-lukter-vondt-rasismen, slik Anders Heger i Dagsavisen har påpekt. Den sofistikerte, stuerene og svært degraderende rasismen er derimot en ulv i fåreklær. Den ødelegger sakte, men sikkert samfunnet fra innsiden. Det norske vokabularet som er fullt av -ismer og -fobier som betegner hat rettet mot antatt svake grupper, mangler begreper som gjenspeiler den komplekse rasismen. Det er bare å konstatere at det fargeløse individet ikke finnes i Norge i dag. Man er enten hvit eller svart. Den hvite mannen er hevet over enhver form for undertrykkelse, hat, krenkelse eller nedverdigende behandling. Overlegent påberoper han seg retten til å være den sentrale agenten i det moralske universet. Han spiller hovedrollen i det historiske dramastykket enten han er overgriper eller frelser. Den mektige både sårer, helbreder og bestemmer tingenes gang.Vi barn av Ismael som er stekt av Østens sol, blir derimot tvangsplassert på galleriet som passive tilskuere. I beste fall får vi ubetydelige biroller som fremhever hovedpersonens posisjon.

Den rasistiske antirasismen.

Regissøren redigerer med et fattig fargekart. Den aggressive og mørke antirasismen tviholder på den ureflekterte og banale hvit-svart-dikotomien som alle med vett og demokratisk humanistisk grunnforståelse forlengst har fjernet seg fra. Dette tankemønsteret som fokuserer på rase, bidrar til å forsterke motsetningene og øke spenningen mellom etniske og kulturelle grupper.