HAR DU HØRT argumentet: Dette er en kulturell praksis som ikke har å gjøre med religion? Har tankene blitt ledet dithen at det finnes et klart skille mellom religion og kultur, og at hovedutfordringen i det multikulturelle, flerreligiøse samfunnet er å finne det, trekke det, så får vi en endelig klarhet? Da får vi med dette spissfindige skillet renvasket uskyldige, fredselskende religioner, fokusert på ukultur og luket bort sosiale problemer. I all ydmykhet må jeg meddele at så enkelt er det dessverre ikke.

Tolkningsmodell.

Denne tenkemåten er blitt en tolkningsmodell hos to forskjellige grupper; den ene er tilhengere av religion som naturligvis vil fremstille sin tro i et positivt lys. Den andre gruppen er mer sammensatt, men kjennetegnes av en pragmatisk tilnærming til slike spørsmål.

Man trenger ikke lete lenge etter eksempler. Vold mot kvinner blir som regel betegnet som uislamsk, nå sist i et innlegg i Aftenposten av Usman Rana og Ilham Hassan. På et etterlengtet møte mellom generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, og leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Karen Pinholt, understreker den sistnevnte at grobunnen for undertrykking av homofile ligger i patriarkalske tradisjoner og ikke i selve religionen (Ny Tid 11. september).

Fordelen med denne typen betraktninger er at man slipper harde konfrontasjoner med (og mellom) religiøse tradisjoner. Små endringer kommer med andre ord snikende inn. Faren er at ulempene kan melde seg i rekke og rad hvis denne tolkningsmodellen med stram adskillelse mellom religion og kultur, fremstår som en ubestridelig sannhet.

Det kan i hvert fall ikke bestrides at klosterkulturen er et rikt og vesentlig kapittel av kristendommens historie. Innenfor middelalderens klostre, fikk kristne idealer om lydighet, fattigdom og kyskhet en egenartet sosial og kulturell manifestasjon. Munker dannet en egen stand som skilte seg fra både lekfolket og de geistlige og satte varige spor på den autoritative teologien og folkereligiøsiteten. Og nå kommer bomben: Klostrene hadde ikke noe med kristendommen å gjøre. Det hele var et påfunn som ikke hadde noen hjemmel i Bibelen.

Nå vender vi på det. Påbud og forbud som står i klartekst i den hellige skriften, eller som ved rimelig logisk resonnement blir avledet av den, blir stemplet som kulturelle tradisjoner. Slik vasker religiøse autoriteter og talspersoner hendene rene. For vold mot kvinner og homofile er nemlig uislamsk, og da må myndighetene og mediene banke på andre dører, tusenvis av dører, som tilfeldigvis har muslimske skilt, og hvor patriarkatet helt vilkårlig har festet sine kulturelle røtter og lenker.

Patriarkalske tradisjoner.

Denne logikken, rettere sagt strategien, er gangbar bare hvis vi virkelig tror at patriarkalske tradisjoner kommer fra løse luften og var der før ånden svevde over vannet og det hellige ordet formet den sosiale bevisstheten.

Ordet lever fortsatt. Det svever og glir mellom uklare overganger og preger tenkningen, den sosiale omgangen og enkeltes liv og skjebner.