FOR DE FLESTE nordmenn kan amerikanske nasjonalparker være en selsom opplevelse. Grensen mellom natur og kultur er tydelig markert med en bom. Man må betale for å komme inn. Reglene for ferdsel er i overkant detaljerte, myntet på førsteklassinger snarere enn voksne friluftsinteresserte.
Situasjonen vekker assosiasjoner til passkontrollen i New York. Bare det er nok til at jeg har valgt å holde meg unna. Men etter en rekke urbane USA-besøk de siste årene, var det i sommer på tide å oppsøke «the great Southwest». Sammen med min ni år gamle sønn besøkte jeg Zion National Monument, Angeles National Forest, Grand Canyon og Mojave National Preserve, i tillegg til noen mindre delstatsparker.
Prisverdig.
Jeg er sur av natur. Derfor fant jeg mye å kritisere. De parkansatte smiler for mye, ingen tvil om det. Skiltingen er så overtydelig at det oppleves som en fornærmelse. Museene og informasjonssentrene er med på å trekke folk til parken, noe jeg, som nordmann, stiller meg skeptisk til, på prinsipielt grunnlag. Men til tross for alt dette opplever jeg formidlingsviljen som prisverdig – for ikke å si viktig.
Det burde ikke komme som noen overraskelse at Grand Canyon er utstyrt med gode museer. Mer overraskende er tilstandene ved Kohler-Andrae, en mikropark på 4 kvadratkilometer. Til tross for sin beskjedne størrelse har også denne delstatsparken klart å stable et museum på plass, tilsynelatende av skolelim, kvister og LEGO. Der kunne niåringen beskue forskjellige dyrearter og lære om lokale økosystemer.
Hvorfor er det ikke sånn i Norge, har han spurt flere ganger etterpå, uten at jeg har kunnet gi ham et ordentlig svar.
Kunnskapsformidling.
Fordelen ved norske nasjonalparker er at man kan bevege seg fritt, leke Lars Monsen så mye man vil. Men dersom man vil vite mer om området man beveger seg i, er man overlatt til seg selv. De færreste naturmuseer i Norge er plassert i direkte tilknytning til nasjonalparker. De som finnes, er nokså beskjedne. De er kommunale i ordets verste forstand, med alt som hører med av halvferdige utstillinger og datamaskiner som ikke fungerer. Ekte kunnskapsformidling glimrer ofte med sitt fravær
Norske myndigheter viser en stor vilje til å etablere nye nasjonalparker, i hvert fall hver gang det er valg. Men verneviljen er i utakt med befolkningen. I en tid preget av økt urbanisering, der mange knapt vet opp ned på en lavvo, kan ikke kunnskap om naturen overlates til privatsfæren. Man trenger nasjonalparker som er tilpasset vår tid, altså en tid der mange fedre lærer å fiske ved å bla i en bok, ikke ved å ha tilbrakt tid i marka med egen far.
Motargumentene kommer raskt. Natur er noe man lever i og drar nytte av, sier noen, ikke en fornøyelsespark for friluftsinteresserte. Man lærer om naturen ved å ferdes i den, påpeker andre (som om det ikke skulle være tilfelle i USA). Men det eksisterer ingen naturgitt motsetning mellom kunnskap og vern, formidling og fri ferdsel. Det ene kan utfylle det andre.
Poenget burde være åpenbart: Kultur kan bidra til å verne naturen. Natur skaper kultur.
