Intellektuelt mangfold

EN TIDSSKRIFTREDAKTØR er «faktisk litt bekymret» over at intellektuelle fagfolk bruker fritiden til å bære stein eller male lister fremfor å skrive flere tidsskriftartikler. Men det må være feilinvestert bekymring. Intellektuelle som er så selvopptatte at de må være intellektuelle selv i fritiden, finner på mye rart (Se til Frankrike!).

La oss ta faktabeskrivelsen først (en god intellektuell regel). Fra intellektuelle fagfolk i Norge flyter en veldig strøm av skriftlige produkter inn i det offentlige rom.

Vi har en usannsynlig flora av tidsskrifter for et lite land, både strengt faglige og mer allmenne og populære. Det produseres faglitteratur i bokform i gigantisk omfang, alt fra provoserende debattbøker til smale vitenskapelige arbeider. Akademikere skriver og publiserer som aldri før. Forlag har sprunget opp som paddehatter i senere år, og går så det griner. Vi har egne kultur- og debattaviser, bugnende av stoff, og «vanlige» aviser har fyldige kultur- og debattsider.

Kvantitet står det i alle fall ikke på. Ingen som vil regne seg som intellektuell, mangler mulighet til å få skrift på trykk, formidle kunnskap eller ytre meninger.

Er de intellektuelle seg sitt ansvar bevisst med å bruke disse mulighetene? Svaret må være ja. All den stund de produserer og publiserer så mye som de gjør, kan de ikke kritiseres for ikke å gjøre det de burde gjøre. Så kan vi spørre om kvaliteten. Er det de intellektuelle bringer til torgs bra nok til samfunnsdebatt på høyt nivå? Utvilsomt er kvaliteten i tidsskrifter, aviser og bokflora varierende, og tidsskriftsredaktører bør være forsiktige med å ønske seg mer på trykk. Men mye er godt, og det beste er bra. Jeg tror det skal godt gjøres å finne områder for samfunnsdebatt i Norge (om enn ikke enkeltytringer) som med rimelighet skulle kunne beskrives som uopplyste.

Noe skurrer

Der det likevel skurrer, slik jeg opplever det, er i debattens bredde og frihet. Det er for mye av tidsriktige sannheter i norsk kulturliv. Det gjelder sannheter om kjønn, kvinner og likestilling, sannheter om seksuell legning og homofili, sannheter om familie, barn, ekteskap og oppdragelse, sannheter om klima og miljø, sannheter om utviklingshjelp og sikkert mer.

Hvor etablerte kulturelle sannheter kommer fra, er ikke lett å si. Men i norsk kulturliv og samfunnsdebatt er det slik at kvantiteten i stor grad beror på statsstøtte. En kyniker ville kunne mistenke at staten aldri gir bort penger uten motytelse og at de intellektuelle betaler for statens generøsitet med selvsensur – en usynlig selvsensur som fremstår som samfunnskritikk, men som lukker rommet for frie ytringer i forhold til etablerte og sanne meninger. Det er tett samrøre i Norge mellom den gode staten og de gode meningers voktere. Vi mangler eliter som er likeverdige motparter til den dominerende staten (for øvrig ikke bare i kulturliv, men også for eksempel i næringsliv).

Så jeg synes ikke tidsskriftredaktøren kan ha mye å klage på. Er det noe som mangler, ligger feilen snarere hos redaktørene enn de menige intellektuelle. Men heller ikke redaktører kan trylle frem et mer pluralistisk samfunn med mer pluralistisk frihet i debatt.