UTEN FORVARSEL skjedde det over hele Norge. Butikkselgerne ble forfremmet til salgskonsulenter. Kaffekokerne ble baristakunstnere. Og brukte Fretex-klær ble markedsført som «vintage clothing».
Dette kalles evfemismer, forskjønning av ord og uttrykk, som fremstår som for vanlige – eller for brutalt direkte. Politikere bruker det hele tiden, og reklamebyråer har gjort det til levebrød. Hovedsakelig brukes evfemismer for å villede folk. Har du vært på restauranter i utlandet så merker du at det er stor forskjell på kinarestaurant og «asian cuisine», mer nøyaktig 50 euro.
Kvalitetssikre.
Sykdommen sprer seg til alle bransjer. Ingen lager tegnefilmer lenger, alle lager animasjon. I TV-verdenen er det ingen som har ideer til programmer, alle har «konsepter» eller «formater». Jeg jobbet for et sånt «format» en gang, hvor jeg hadde skrevet en sketsj. En kommersiell TV-produsent ba om å få se på teksten fordi han ville «kvalitetssikre» den. Det viste seg å bety endre. Og faktisk ikke bare endre, men skrive den om og gjøre den dårligere. Fremdeles insisterte han på at det var «kvalitetssikring». Hvis det han gjorde var å kvalitetssikre, er jeg overbevist om at det sikkert var en hel drøss av folk som kvalitetssikret Mia Gundersens soloshow på Chat Noir også. Og at Aune Sand er den beste kvalitetssikreren vi har her i landet.
Uken før finanskrisen var et faktum, ble jeg oppringt av en fyr fra banken min som ville tipse meg om et gunstig høyrisiko-aksjefond. Heldigvis bet jeg ikke på agnet. Han kalte seg rådgiver. I hodet mitt var det bare et ord som virket dekkende, nemlig selger. Han hadde tjent på å være ærlig. For som min rådgiver var han elendig. Som selger var han akkurat så skrupuløs som selgere skal være.
Skjønnhetsflekker.
Ingen har vorter lenger, alle har skjønnhetsflekker. Når jeg spiller show, ber ingen av vennene mine om gratisbilletter, alle vil bli satt på gjesteliste. Regissører er blitt filmskapere og fotografer kaller seg fotojournalister. Ingen vil ha kritikk engang, alle ønsker bare «feedback». Nylig trengte jeg advokathjelp, og så i sakspapirene hans at jeg hadde gått fra å være kunde til å bli klient. Var det derfor regningen ble dobbelt så høy?
Samtidig ble det umulig å oppdrive en helt vanlig tannbørste. Jeg måtte gå til innkjøp av en Jordan Classic. Og plutselig fikk alle matvarer betegnelsen gourmet. Gourmet-kylling, gourmet-pasta og gourmet-pølser. Jeg har til og med sett tilbud på gourmet-popcorn.
Under bakkeplan.
Men de aller verste til å bruke evfemismer er eiendomsmeglerne. De markedsfører små kott i leiligheter som «intime fritidsværelser», støyende bråk fra gaten kalles «et levende og urbant miljø» mens totalt avsidesliggende leiligheter langt forbi Romsås i Oslo, sies å være «i landlige, sentrumsnære omgivelser». Når eiendomsmeglerne prøver å lure meg, får jeg bare lyst til å råde dem til å få seg en ny og spennende livsstil i et romslig og godt oppvarmet mørkt lokale under bakkeplan. For å si det med deres språk.
