SAMTIDSMUSIKK MOT ROCK? Nettopp hjemkommet fra møter i Wien, der komponister fra hele Europa etablerte en ny felles plattform for aktuelle saker som opphavsrett og internett, kommer det avisoppslag som lett kan skape inntrykk av at alt er ved det vonde, gamle.
ET MEDLEM i Norsk komponistforening, Terje Rypdal, mener at foreningen "har altfor stor makt", og kulturminister Trond Giske, som på sin side er kåret til musikk-Norges mektigste, uttaler til Dagbladet tirsdag at "Det er altfor stor sjangersjåvinisme i musikklivet. Folk i én leir slenger dritt om andre. Nylig var lobbyister for samtidsmusikken hos meg og la fram gode argumenter for satsing på sjangeren, men så begynte de med nedsettende karakteri-stikker av pop- og rockere og kalte dem kopister. Slikt gjør meg forbannet."
Likt fordelt.
Både den ene og den andre samtidsmusiker kan nå bli mistenkt for å ha gjort ministeren verstimmt, så jeg får skynde meg å si at jeg for min del ikke har vært i departementet, og ikke har baksnakket noen. Kopister fins det som kjent flere av enn originaler, og de er antakelig noenlunne likt fordelt mellom genrene. Ikke har jeg annet enn respekt for den fine musikeren og komponisten Terje Rypdal, heller, og som leder for den forening han kjenner seg forulempet av, har jeg selvsagt lett med lys og lykte etter det ubehagelige brev han mener å ha mottatt fra foreningen den gang han fikk avslag på en stipendsøknad. At jeg ikke finner noe slikt brev, er det ingen grunn til å slå i bordet med. Oppslagene i det siste, satt opp mot det solidariske komponistmøtet i Wien, gir derimot grunn til litt ettertanke.
Gjensidig arroganse.
Jeg har aldri møtt en kunstner - uansett fag - som kjenner seg "innenfor". Makten er som regel et annet sted, usikkerheten om eget utkomme og anerkjennelse stor. I tillegg til denne individuelle ensomheten - som alle er en del av - har vi skillet mellom "populær" og "seriøs", der fordommene herjer med begge sider. Det har definitivt hersket en arroganse blant komponistforeningens medlemmer vis à vis populær musikk. Ihvertfall før. I dag vil jeg se den som tar sjansen på å generalisere i et musikkliv som på alle områder oppviser høy kvalitet og profesjonalitet. Til gjengjeld hersker det avgjort tilløp til revansje fra populærsiden: Hva skal vi med den teite samtidsmusikken, som ingen gidder å kjøpe? Vekk mén! Denne holdningen kommer offentlig til uttrykk hver gang Spellemannprisene skal deles ut, og det kjempes om prime time i TV 2. Den arroganse smale genre blir møtt med da, om musikken er aldri så god, handler om makt og klingende mynt, og det er liten tvil om hvem som har begge deler.
Bristende tillit.
Det er dette glassmenasjeriet Giske nå slentrer høy og elegant inn i, og sparker fra seg på. Antakelig fordi han har et visst behov for å gjenvinne tilliten der den brast ifjor, da han snublet i arbeidet med åndsverkloven, og lovet forbrukerungdommen mer frihet enn hans venner blant grossister i platesalg likte.De teite samtidskunstnerne hadde ikke umiddelbart så mye penger å tjene på å kjempe for opphavsrett og åndsverklov på nettet, men stilte seg selvsagt solidarisk med kolleger, i alle genre. Denne solidariteten, på tvers av gamle skillelinjer, er alfa og omega i musikklivet i tiden som kommer, og vi er ikke tjent med en rødgrønn kulturminister som uttaler seg som om dette er noe han ikke forstår.
