PÅ DEN ANNEN SIDE må jeg nesten le når kunstnere formanes til å ta seg vanlige jobber for å overleve. Ser jeg meg rundt, finner jeg både taxisjåfører, selgere på Vinmonopolet og Bed & Breakfast-verter blant flotte kunstnere jeg kjenner.

Finkulturist.

I disse dager går høringsfristen for en levekårsundersøkelse blant kunstnere ut. Ikke overraskende er konklusjonen at kunstnere tjener dårligere enn folk flest. Og den smule økning som har funnet sted siden nittitallet, skyldes ikke kulturpolitiske tiltak som stipend, men et bedret marked. For egen del er jeg glad for å ha drosjelappen i bakhånd, for selv om en komponist som regel skriver musikk til alt fra profesjonelle musikere og ensembler av ulike slag, til amatørkor og korps, går det ikke lett rundt. Ikke desto mindre henges kunstnere jevnlig ut som finkulturister og rødvinsdrankere på kafeer jeg for min del muligens kan tenke meg å frekventere hvis det er 17. mai.

Millionær?

En aspirerende kulturkjendis ble forleden intervjuet i en avis og stilt spørsmålet om hva hun ville foretatt seg, hvis hun fikk være kulturminister for en dag? Jo, sa damen, da ville hun ha sparket "kunstnere som lever av stipend", bak. Det aner meg at oppslag fra en tid tilbake om en filmkunstner "som hadde mottatt millioner fra Staten" - angivelig uten å lage noe særlig film - her ligger bak. Og det er klart: hvis du multipliserer en årsinntekt på ca. 170 000 kroner med ti, så blir vi før eller senere millionærer alle sammen, særlig om vi ikke greier å bruke dem opp.Men hvem klarer å leve av kunstnerstipend i dagens Norge, med mindre man har noen å dele boutgifter med, eller rigger seg til i bilen - hvis man har noen - på nærmeste campingplass? Her får man vær så god figurere på inntekts- og medietoppen hvis det skal være noe poeng i å kalle seg kunstner. Det er bare i historiebøker at kunstnere både er fattige og gode.

Offensivt.

I det finmaskede nettverk som kulturlivet utgjør, er kunstneren løsarbeideren det alltid kan prutes med. Og fordi hun eller han stort sett er villig til å gå langt for å få holde på med verket sitt, får samfunnet mye igjen for de kronene som investeres. Hvis jeg var minister for en dag, ville jeg derfor for min del tenkt: Her har institusjoner og organisasjoner fortjent fått sine kulturløft-millioner. Nå er det kunstnernes egen tur. Nå skal Giskes signaler om fremtidige ordninger for frilans skuespillere og dansere følges ytterligere opp: Hvorfor ikke beholde, og utvide, garanti-inntektsordningen der den funker? Men kanskje fjerne den fra kunstnere som sitter i stillinger som gjør at de aldri benytter seg av retten til den? Hvorfor ikke være offensiv overfor tilløpene til latterliggjøring av arbeidsstipend, og tvert imot utvide ordninger som bidrar til oppsiktsvekkende mange gode kunstnere? Dessuten: Hvorfor skal ikke den kreftopererte keramikeren få sykepenger som andre, istedenfor å måtte være rekonvalesent ved dreiebenken? Sånne saker er altfor viktige til å spøke med i avisspalter. Derimot er de passende utfordringer for en virkelig minister, Trond Giske.