JENSEN SKREMMER vannet av meg. Hun minner meg om den slemmeste jenta i barndommens klassesystem; henne det gjaldt å holde seg inne med, ellers! På den annen side: Hvorfor ler Kristin Halvorsen? Og hvorfor behøver ikke Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre å le i det hele tatt? Mens Bjarne Håkon Hanssen har et problem?På ett nivå har Siv Jensen min motvillige sympati. Det er forventet at vi damer skal være grunnleggende gode og snille, og da er en avvæpnende latter god å ha. Vi bruker den ustanselig. Siv Jensen, derimot, tøver ikke med slikt. Hun snerrer heller litt fra munnviken, på lavt, ikke-koselig gir.

Gutta boys.

Mens debatten har gått om hvorvidt Dag Solstad har lov til å gjøre spørsmålet om ytringsfrihet til en norsk greie, har noen av oss latt oss provosere av spørsmålet om sinne er en mannesak. Foranledningen var foreningen Ny Musikks "Happy Days"-festival i Oslo nylig, der sinne var tema. Dét kunne ha blitt morsomt! Men da én av våre mest profilerte og spennende komponister, Maja Ratkje, begynte å gå programmet nærmere etter i sømmene, fant hun at gutta boys denne gang hadde klart å snekre sammen en hel festival praktisk talt uten at kvinner var med.Det gjorde ikke saken bedre at festivalledelsen muntert tilkjennega at den ikke var så veldig sinna, og hadde nærmet seg temaet fra en mer teoretisk vinkel. Da ble noen av oss sinna, da!En av de morsomste og mest oppfriskende kulturdebatter på lang tid fulgte deretter i programmet Musikk i brennpunktet på P2, da Ratkje møtte sin kollega Lars Petter Hagen, leder i Ny Musikk. Den som trodde at dette kom til å bli gjespende forutsigbart, i retning konsensus og felles forståelse ved programmets slutt, ble herlig snytt. Ratkje forble hundre prosent tro mot konseptet "sinne"i uttrykk og innhold, og Hagen la seg på sin side ikke bare flat. Sånt blir det skikkelig meningsbrytning av.

Sinna damer.

Men hvorfor rippe opp i dette nå? Jeg tror jeg rett og slett har behov for å holde fram en oppside av fenomenet "sinna damer" nå som den slemmeste jenta i klassen for alvor kan true med å bli statsminister. Og med Aftenpostens oppslag om økt vold blant unge jenter friskt i minne. Vi har mye å takke Gro Harlem Brundtland for, vi som vokste opp med denne gnistrende sinna fortaleren for miljø og abort. Det var ikke mye glad-jente-plising å oppdage der. Bak henne sto flere generasjoner engasjerte kvinnesakskvinner, men hun var tross alt den første som ble statsminister. Hverken i form eller innhold likner Tilbakeskrittspartiets leder på Brundtland, uansett hva komikerne prøver å få det til å se ut som. Hovedpersonen forsøker jo tvert imot å synge baryton som Stoltenberg og Støre. Mens Kristin Halvorsen mer enn fyller Brundtland-formatet, og kan koste på seg en hjertelig latter uten å anklages for å spille jentekortet. Selvsamme kort er minst like dårlig som trikset Bjarne Håkon Hanssen forsøkte seg på i en, dessverre for ham, uforglemmelig TV-opptreden. I iveren etter å smigre forfatteren Liza Marklund, kom han der i skade for å ergre både henne og alle andre damer som har liten sans for påstanden om at det bare er stygge damer som er feminister. Eller for at vold er forbeholdt menn.