SPØRSMÅLENE SOM VAR reist i forkant handlet både om hvordan kritikere møter verk som ikke lenger er «bare» musikk, og om det uunngåelige: Hvordan nå ut med kritikk av samtidsmusikk i dagens medier?

Paneldeltagerne representerte både dagspresse, kringkasting, fagtidsskrifter, web og blogg, og sådde liten tvil om at det nye verktøyet på nettet har åpnet andre arenaer og muligheter også for «smale» uttrykk. Samtidig hensank debatten ikke i forutsigbar klaging over manglende oppmerksomhet fra tradisjonelle medier.

Det er muligens det beste man kan si om den. På direkte spørsmål undret komponisten Trond Reinholdtsen seg, som én av lederne for den aktuelle festivalen Happy Nordic Music Days, over det han karakteriserte som paneldeltagernes defensive holdning.

Da hadde vi bivånet alt fra sympatisk vilje til å hjelpe samtidsmusikken, så å si som dens forlengede arm, til én kritikers lett kokette harakiri: Jo mer jeg lærer om samtidsmusikk, jo mindre innser jeg at jeg kan, og derfor skriver jeg stadig sjeldnere om den. Han la til at det nok også hadde med prioriteringene til hans sjefredaktør å gjøre.

Historisk svøpe.

For min del har jeg denne sommeren hatt glede av å lese palestinsk-amerikanske Edward W. Said; om musikk, politikk og kultur. Said sto sammen med dirigenten Daniel Barenboim bak dannelsen av «Divan»-orkestret som nylig gjestet oss i Bjørvika; et orkester med klassisk skolerte, unge israelske og palestinske musikere.

Said arbeidet i mange år som musikkanmelder, men han var i utgangspunktet språkets og litteraturens mann. Han observerte med sorg hvordan kunstmusikkfeltet ble isolert fra den kulturelle allmenndannelsen. Det ble stadig mer uvanlig å høre en ellers bredt orientert litterat eller kunstviter referere til den nye musikken. For ikke å snakke om kunnskapen hos menigmann.

Det er blitt denne musikkens svøpe at det konserteres så historisk, og slik blir det kritikerens skjebne stadig å forholde seg til de samme verkene, og derfor ofte til spørsmål om å måle utøveres prestasjoner. Utgangspunktet for en levende kritikk, som er erfaringen av noe nytt – som igjen kan være kunstnerens, komponistens fortolkning av her og nå – er langt på vei falt bort. Vi har fått marginaliserte komponister, og – hvis vi skal tro det aktuelle seminar – usikre kritikere.

Amatørskap.

Men slik behøver det ikke være. Første krav er å hive de høyt spesialiserte kravene på båten og gi opp å være så smart. Det er mye viktigere å være nysgjerrig. Tross alt handler det bare om å erfare et kunstverk, og kunsten å formidle erfaringen til andre.

Når billedkunstnere innlemmer musikk i sine verk, ja, sogar begynner å komponere den selv, og komponister på sin side bruker tekstlige og visuelle virkemidler, så må vi kanskje leve med et slags gjensidig amatørskap til vi har lært å mestre vår nye, digitale plattform?

Det var neppe en slik integrert kunsterfaring Edward W. Said så for seg – han døde i 2003 – men jeg skulle likt å vite hva nettopp han ville skrevet om den.