FORLEDEN HASTET vi gjennom høstmørket på Grønland i Oslo; til Caféteatret for å høre hva Gjertruds sigøynerorkester og komponisten Nils Henrik Asheim har funnet på, sammen: De har gravet seg ned og inn i Chopins masurkaer for piano, og kommet opp igjen med de rareste, lekreste og frekkeste påstander om hva en masurka overhode har med Polen eller Chopin, eller med et sigøynerorkester å gjøre!
Det handlet om en CD som definitivt ikke er noe for den som vil nyte sin Chopin i fred. Vi er jo nokså mange som vil nyte Chopin, men ikke alltid i fred. Innimellom må noen røske i den historiske praksisen – om ikke annet, så for å more hinsidige komponister.
Romantisk fetekur.
Jeg er enig med Asheim, som i en samtale med Magnus Andersson før konserten undret seg over i hvor liten grad det klassiske musikklivet våger å røre ved etablerte verk. Det dristigste som har skjedd de senere år, er diskusjonen rundt såkalt autentisk fremføringspraksis, der det musikkarkeologiske poenget ligger i å komme frem til en fortolkning som ligger nærmest mulig opp til klang og uttrykk annu dazumal. Og dét har saktens virket foryngende på mangt et historisk verk som har vært gjennom romantiske fetekurer!
Asheims perspektiv har vært det omvendte, og her er han i godt selskap. Ikke minst Ultimafestivalen ga mange eksempler på hvordan komponister på ulike måter tar tak i kjent musikalsk materiale, uten å gjøre det lett for seg. Litt forenklet går det an å si at etter noen årtier med ellevill eksperimentering – til gremmelse for folk flest, sies det – har vi nå et batteri med komponister som kan sitt håndverk til fingerspissene, og som disponerer et uttrykksrepertoar som gjennom modernismen er betraktelig utvidet. Dette repertoaret setter de nå temmelig målbevisst, kommuniserende og til dels lekende inn.
Gyllent øyeblikk.
Da kan alt skje, og dét gjør det: Vi har et gyllent øyeblikk i historien nå; modent for å utnytte alt det nye materialet som er fremkalt, innenfor og på tvers av genre, og som alltid i kulturhistorien: på tvers av alle landegrenser, og fremskyndet av teknologi.
Bakenfor klinger folkemusikken, som alltid har vært en kilde for komponister, samtidig som den gjerne påkalles av folk som ikke ønsker forandring. Men folkemusikken har alltid vandret, og plukket opp litt her og litt der, og nå for tiden står den ikke stille i det hele tatt. For min del var det for eksempel ikke mulig å lytte til Alexander Rybaks «Fairytale» uten å tenke på det folkerabulistiske ensemblet Valkyrien Allstars. Og når vi lytter til Lasse Thoresens samarbeid med vokalensemblet Nordic Voices, så hører vi hvordan norske under- og overtoner, India, middelalder og moderne fransk spektralteori går opp i en urvakker enhet.
Situasjonen er kort og godt livsfarlig for svenske eller norske eller andre ur-kulturister som tror de kan satse på det nasjonale: Musikken unndrar seg enhver kontroll. Nå er ikke engang en polsk masurka til å stole på!
Og det har den jo aldri vært. Ikke polsk, heller, antagelig. Det er ikke godt å si hvor egget først ble lagt, og av hvilken hane.
