• FOTO: Nordby Carl Martin

En dødsdom fra Norge

En anstendig biskop sa nylig takk for seg i Utlendingsnemda (UNE) etter å ha blitt nedstemt i et vedtak som kjentes som en dødsdom.

Les også:

ALDELES PÅ EGEN hånd kan derimot nå en nemndleder ha avgjort en 19-årig asylsøkers skjebne.

Nemndlederen avslo i fjor sommer denne guttens klage over avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Nå sitter han i et av Teherans verste torturfengsler, etter at norsk politi i februar pågrep og eskorterte ham tilbake til landet som i 2008 – in absentia – dømte ham til døden ved steining: Iran.

Nemndlederen fant ikke at det innebar noen fare for gutten å returnere til hjemlandet. Hun avgjorde ankesaken alene fordi man ikke mente den bød på vesentlige tvilsspørsmål, til tross for at det i sakspapirene befant seg dokumentasjon på den iranske dødsdommen, behørig oversatt fra persisk av Politiets utlendingsenhet.

Er det mulig?

Hvordan er det mulig? Kan noen forestille seg hvor redd denne guttungen har vært helt siden i fjor sommer, da utkastelsesvedtaket var et faktum, og han gikk i skjul? Kan noen unngå å kjenne på hvor redd og fortvilet han var da han ble pågrepet, og kort tid etter satt på flyet «hjem»? Går det an å la være å tenke på hvordan han har det i fengselet nå, og om det er mulig å redde livet hans?

Iran Human Rights sier til Ny Tid, magasinet som brakte saken, at Rahim Rostami – for det er guttens navn – er i akutt livsfare, og at dette er «den desidert alvorligste saken vi har vært borti».

Det er kanskje derfor Regjeringen nå har bedt UNE om å granske UNEs håndtering av den, men kjenner vi oss betrygget av dét?

Avmakt

Maria Amelie har lært oss alle noen lekser, om hvordan det er å leve som ulovlig innvandrer i Norge. Hun og den saken hun belyste fortjente all oppmerksomhet, og mer skal hun gjerne få, når hun forhåpentlig vender tilbake igjen etter en lang omvei om en ny lov, fremfor skjønnsom, human bruk av den vi har.

Heldigvis landet hun, i motsetning til Rahim Rostami, i trygghet, og det skal ikke holdes imot henne. Det er mange varianter i spennet fra hennes sak, til hans. Felles for dem er avmakten overfor politikernes snusfornuftige korsang («Om nødvendigheten av likhet for loven» – hvem kan si seg uenig i dét), og påstanden om at det skjer en grundig, individuell behandling i hver sak.

Biskopen som trakk seg, hadde sittet fire år som nemndmedlem, og begrunnet avgangen med at hun opplevde at saker ble for dårlig utredet. Én av våre fremste asyladvokater er på sin side i ferd med å avvikle denne delen av praksisen sin; han orker ikke mer, for vår asylpolitikk har gått fra vondt til verre. Han har brukt samme ord som biskopen: Kunngjøringen av avslag fortoner seg ofte som å komme med dødsbudskap.

Hvorfor virker det som om ingenting av dette gjør inntrykk på politisk ledelse? Hvorfor må det domstolsavgjørelser i Strasbourg til for at rådene fra våre egne eksperter på menneskerettigheter blir hørt? Må vi tåle «feil» som sender livredde 19-åringer tilbake til fengsling og død?

Hva skal til, for at begeret er fullt?

Følg Aftenposten meninger på Facebook

Les også:

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon