BISKOPEN PROKLAMERTE i et radiointervju at nordmenn vil lære muslimer bedre å kjenne ved at man inviterer dem hjem til seg. Kanskje biskopen bør starte med seg selv og invitere noen homofile hjem til seg. Ifølge eget utsagn vil han da kommer nærmere de homofile, kanskje han på den måten vil kunne akseptere homofile prester i kirken.
Norge har en drøm om integrasjon som man aldri har klart å realisere. Selv om nordmenn hadde fått norske muslimer kostnadsfritt hjem på blå resept, hadde det vært til liten hjelp. Hvis man ikke har felles interesser, blir det en kunstig og rar opplevelse for alle parter. Kanskje vi skulle begynt på nytt med blanke ark og fargestifter og definere hvilken visjon Norge har med integrering? Hvordan ønsker vi å se dette mangfoldige Norge om en generasjon eller to?
Under karikaturstriden skrev assisterende generalsekretær for Redaktørforeningen, Arne Jensen, og jeg i en kronikk i Aftenposten: «Friksjonen de siste ukene er i ferd med å gi oss en religiøs segregasjon, en uheldig sådan. For at vi skal unngå negative langsiktige konsekvenser er det nå viktig at vi alle kommer i forkant av debatten og ikke blir hengende etter for å diskutere usakligheter. Vi fornemmer en kommende konflikt basert på religiøst grunnlag; den «nye kalde krigen» er utfordrende da tro ikke forholder seg til landegrenser.» Jeg mener at hijabdebatten og blasfemisaken er synlige tegn på at vi har fått konflikter basert på religiøst grunnlag. I begge sakene er vi som fryktet blitt hengende etter og blitt møtt med religiøse argumenter.
Generasjonsskifte.
Det har skjedd et generasjonsskifte blant representantene som uttaler seg på vegne av norske muslimer i mediebildet. Til forskjell fra forrige generasjon, som holdt sin islamske tro på et personlig plan, bruker nå den yngre generasjonen islam som et retorisk instrument. Koranen blir flittig sitert og brukt som referanser i debatter av muslimer. Kanskje har dette en teoretisk verdi, men liten, om noen verdi i den praktiske hverdagen i interaksjon med majoritetsbefolkningen og debatten.
Det er også en overhengende fare for å politisere islam og akseptere – ditto beskytte – religiøse argumenter ved at en slik retorikk får vedvare i det offentlige rom. Tro er en individuell rett som innebærer en forpliktelse til, på individuell basis, å ta stilling til konsekvensene av egen tro. Ingen av oss kan gjemme seg bak bibelvers eller koransitater, og vi kan ikke akseptere dem som rasjonelle argumenter i en offentlig debatt.
Integrasjon og religion er blitt sauset sammen i én og samme debatt. Det er individene som skal integreres i det norske storsamfunnet, ikke religionen. Individet har rett til å praktisere sin tro, men det betyr ikke at man skal akseptere alle sidene ved troen.
I hijabdebatten gjorde muslimer seg selv til offer, mange av dem oppfattet debatten som å være nordmenns «undertrykking» av muslimer som individer, når man i virkeligheten diskuterte islam og dens krav til antrekk – og om det skulle gjelde i politiet.
Skal integrasjonsdebatten komme videre, trenger vi sårt å innføre klare skiller mellom religion, kultur og individ.
Kommentarer